Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.

Ta ansvar for egen synd

«Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes;
den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.»
(Ordspr. 28:13)

En sann troende vil nå og da falle i synd, men han vil ikke bli værendes i den, han vil ikke svømme rundt i synd og påberope seg Guds nåde. Den som bevisst lever i hva Guds ord sier er synd- og som ikke har noe problem med det- bør revurdere sin bekjennelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Vi kan ikke drive å unnskylde våre synder med at «vi er jo bare mennesker». Ja, vi er bare mennesker, og noen ganger så faller vi i synd. Men er vi virkelig kristne, så liker vi det ikke og vi fylles med sorg over våre fall og vår synd. Vi lar det ikke «skli forbi» med en «nåden holder», vi ramler på kne innfor Herren og ber om nåde, ber om tilgivelse, ber om renselse og gjenoppretting. Vi ber om hjelp til å bli bedre og at vi skal få innsikt, visdom og kraft til å ikke falle igjen. Ikke den sorg som verden kjenner på, en skamfølelse som bunner i at «hva vil andre tro om meg hvis de finner dette ut» eller en frykt for at det skal bli kjent. Men en sorg over at vi har syndet først og fremst mot Gud. Han som gav sin sønn for oss, han som sonet for vår synd, han som vi elsker og ønsker å ære ved å leve hellige liv.

Vi skal ikke gjøre synd mindre alvorlig enn det er, Jesus kom for å sone straffen for våre synder. Våre synder, mine synder, førte til at Jesus måtte lide noe grusomt og også dø for at jeg skulle ha den utrolige mulighet jeg har til å leve i fellesskap med Gud. Jeg får være Guds barn og jeg har fått frihet til å tjene Gud uten å være i syndens lenker.

Men hvis vi virkelig lever i overensstemmelse med Ordet og virkelig streber etter å leve hellige liv i Åndens kraft, og så faller i synd, ikke la det holde deg borte fra Gud. Det er tilgivelse og nåde også for dette, hvis du virkelig angrer og omvender deg av et helt hjerte, finnes det tilgivelse, renselse og gjenoppretting for dette også.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1.8-9)

 

En sann bibelsk omvendelse

Hvordan kan vi vite at noen virkelig er blitt frelst? Er det tegn på sann omvendelse som vi kan se etter eller må vi bare ta andre på deres ord? Dette er viktige ting å tenke over siden vi lever i en tid der mange som kaller seg kristne faktisk ikke er født på ny. De har ikke tatt imot den frelsende troen, de er ikke født på ny av Ånden. Som jeg har skrevet tidligere: Det å ha bedt en frelsesbønn, å gjenta noen ord etter noen andre, betyr ikke at du er frelst. Frelsen er ikke en viljeshandling eller følelseshandling vi mennesker utfører, det er Guds verk fra ende til annen som vi bøyer kne for og aksepterer.

Jeg satt og leste i Lukas her om dagen og kom til historien om Sakkeus og plutselig gikk lyset opp for meg: Sakkeus kjente virkelig til loven. Det står ved loven lærer vi synden å kjenne (Rom. 3:19-20), at det er loven som viser oss at vi alle kommer veldig til kort når det gjelder å leve de hellige og syndfrie livene som kreves for at vi kan tre inn i Guds nærhet (Rom. 3:23). Dette hadde tydeligvis jobbet i Sakkeus, for han hadde en sterk lengsel etter å se Jesus. Loven hadde viste ham at han var en synder verdig Guds vrede og dom, men han hadde også hørt ordene om at Jesus forkynte riket, at han var Davids sønn og at han tilgav synder. Så derfor gjorde Sakkeus hva han kunne for å se Jesus. Om Sakkeus var bevisst sin syndige tilstand før han klatret opp i treet, eller om han ble det da Jesus snakket til ham, skal jeg ikke si med sikkerhet. Kanskje opplevde han som Natanael (Joh. 1:48) å være kjent og sett i det innerste da Jesus sa hans navn. Jesus visste hvem han var, uten at noen sa noe! Dette kan ha utløst en forståelse av at Jesus er mer enn et menneske, akkurat slik han hadde hørt, og han kan ha blitt overbevist der og da. Uansett ser vi at Sakkeus blir møtt med nåde og velvilje fra Jesus. Jesus sier at han skal ta inn hos Sakkeus og skaper med det stor misnøye hos mennesker rundt seg, for Sakkeus var tross alt en stor synder, og så skal Jesus gå inn til ham?!

Jesus visste selvsagt at Sakkeus var en synder, men han viste med sin handling at der det er en tydelig og klar gudslengsel, der er ikke han avvisende. Jesus kom tross alt ikke for de friske, men for de syke, og den viktigste legedom et menneske kan motta er frelsen, å bli tilgitt og renset. Jesus så hjertet og visste at dette var en mann med et hjerte som lengtet etter tilgivelse og fellesskap med Gud. Som Jesus selv sier litt senere: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt». (Luk. 19:10)

Sakkeus står fram og sier noe litt forunderlig når Jesus er i hans hus: Herre, jeg gir halvparten av hva jeg eier til de fattige og har jeg presset penger av noen skal jeg gi firedobbelt tilbake! «Jesus sier da til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn». (Luk. 19:9)

Det er her jeg fikk tanken om at Sakkeus kjente loven, samtidig som vi virkelig ser at han er blitt «en ny skapning». Loven sier at har du tatt noe urettmessig fra andre skal du legge til 1/5 når du selv tar initiativ til å det levere tilbake, men Sakkeus sier han vil gi firedobbelt tilbake, og dette er straffen som loven setter på dem som blir tatt for tyveri av f.eks. andres dyr. Sakkeus gir med dette opp hele sin rikdom, halvparten til de fattige og så i overflod til de han har røvet fra. Dette står i skarp kontrast til den rike unge mannen som vi leser om litt tidligere i Lukas, som ikke ville gi slipp på sin rikdom. Det er liten tvil om at Sakkeus er blitt «en ny mann»!

Enkelte tegn på omvendelse som vi finner i denne teksten og ellers i NT:
«Ny skapning» og «født på ny av Ånden» er livsforvandlende øyeblikk og hendelser som vil føre til endring i menneskers liv, hvis ingen ting forandres, kan man faktisk stille spørsmål ved ektheten av omvendelsen.

  • Ånden vil skape en lengsel i den troende etter å bli bedre kjent med Gud. Å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren, nåden, frelsen og alt annet, vil være en lengsel som driver den nye troende til å søke Herren. Og hva bedre sted å bli bedre kjent med Gud enn å lese de ord han har gitt oss? Endel sier de elsker Jesus så mye, men de åpner aldri opp Bibelen for å bli bedre kjent med ham, hvor mye elsker de ham egentlig?
  • En voksende grad av helliggjørelse vil ta sted. Dette er en naturlig følge av å bli født på ny og å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren. Så la oss huske at dette foregår både i forskjellig tempo og på forskjellige områder for den enkelte, men det skal være en større grad av hellighet i en troendes liv etter som tiden går. Dette betyr både å vende seg bort fra de gale ting man har gjort og å begynne å gjøre andre og gode ting. Det betyr også en endring i vårt indre menneske og at vi likedannes Kristus mer og mer etter som årene går.
  • Lydighet mot Guds Ord og Guds ledelse og tiltale.
  • Kjærlighet til Gud som fører til kjærlighet overfor andre mennesker. Vi lever ikke lenger først og fremst for oss selv, men for Gud og andre.
***
Fordypningskilder jeg har brukt utover Guds ord er denne gangen:
– ESV StudyBible  (Crossway 2008),
– Norsk Studiebibel (Bibelforlaget 1998) og
– Studiebibelen bind II (Illustrert Bibelleksikon 1978)

 

en uslepen diamant

Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. (Jes. 48.10)

Vi kjenner alle til uttrykket «en uslepen diamant» og vet vi snakker om skjult skjønnhet som trenger litt hjelp for å komme fram. I dagens samfunn er det er ofte ting som skal få den ytre skjønnhet til å skinne man tenker på, bare se på alle TV-program der hjelpen er slanking, operasjoner, tips og styling.

En uslepen diamant er bare et lite krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem. (fra Wikipedia)

Det trengs en ekte mester og ett godt trenet øye for å se den skjønnhet som skjuler seg under en ordinær og til tider kjedelig overflate, det gjelder både for diamanter og mennesker. Mens mennesker ofte gir en overflatebehandling for å få frem skjønnhet, gjør Gud det på en annen måte, han jobber innenfra og ut. Gud går dypere til verks og både sliper og polerer vårt indre menneske. Det er en vond prosess siden det krever at vi både kjenner på og blir fri fra vonde opplevelser og sår, men også fordi vi blir tatt forbi egen evne og kapasitet og plutselig befinner oss i storm, mørke og lidelse. Samtidig må vi legger vår oppførsel, våre tanker og vårt liv inn under Guds autoritet etter som han peker på ting som ikke behager ham. Gud bringer fram «diamantens ildfulle skjønnhet» gjennom å bruke smerte, lidelse og prøvelser, og det vil til slutt få oss til å stråle enda mer av hans herlighet.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. (Jes.54.11)

 …De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
(Jes.61:3 siste del- les gjerne hele Jes.61)

første gang postet 22.feb.12

Å bli sett på med nåde

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste.For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Kor. 5:17-19)

Det er tider der jeg merker at både det ene og det andre ikke er på plass i livet mitt. Jeg feiler i mang og mye. Tålmodighet, humør, nåde og barmhjertighet er ikke så mye tilstede som jeg ønsker, jeg er et verk under arbeid.

For 6-7 uker siden laget jeg plommesyltetøy. Å få ut alle steinene av gryta er litt av en jobb. Man fjerner hva man ser og venter litt, rører opp igjen og tror du ikke like mange nye steiner kommer til syne? Og så venter man litt, rører opp og der, joda, mange flere. Det blir noen ganger med dette, og hvis man gjentar dette to-tre ganger til etter man tror alle steinene er fjernet, er man garantert å finne mer.
Jeg kan føle det slik noen ganger, at uansett hvor mye som er rensket ut av mitt liv, så kommer det alltid omstendigheter som avslører enda flere «steiner».

For tre uker siden brukte Gud plommesyltetøyet for å gi meg en dyrebar påminnelse om nåden i Kristus. Når man spiser hjemmelaget plommesyltetøy synes jeg noe av sjarmen er å plukket ut en stein eller to inni mellom, det høre liksom med. Derfor var forbauselsen stor når vi var kommet godt nedi glass nummer tre og ikke hadde funnet en eneste stein enda. Jeg rører nedi glasset og tenker at «det må jo være én stein i alle fall», men det er det ikke. Det er da Gud taler til meg, ikke med hørbar stemme, men ved at ordene legges inn i hjertet mitt. «Det er slik jeg ser deg i Jesus. Du ser alle ‘steinene’, jeg ser deg uten dem alle.»

Kanskje har du lett for å se alt du ikke får til og alt som ikke er på plass i livet ditt? Det er selvsagt ting vi alle har å jobbe med, men vi må huske at vi skal ikke forandres ved hjelp av viljestyrke og gode ønsker, men gjennom at Gud forandrer oss fra innsiden og ut. Som rettferdiggjørelsen er i Kristus er også vår helliggjørelse i Kristus. Vi kan ikke selv, Gud må fullføre det verk han har startet i oss. Og når vi har Jesus som herre i våre liv, så er vi under blodets beskyttelse og for Far er vi rene og hellige. Når Gud ser oss i Kristus så ser han oss uten alle skavankene og feilene vi vet er der, det er å bli sett på med nåde!

første gang publisert 23.09.14.

Å velge det gode

Men han svarte: «Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» (Luk. 8:21)

Jeg har glemt hvordan vi kom inn på det, men i bilen på vei hjem etter en time på fotballbanen så snakket vi plutselig om det med kortvarig og langvarig glede. At våre valg bestemmer om vi kjenner en rask, men kortvarig glede eller om vi på et senere tidspunkt vil kjenne en dypere og mer ekte glede.

Vi snakket om at mange mennesker velger det som vil få dem til å føle godt her og nå, men at det er en glede som forsvinner fort. Som at en gal ting kan være kjekk i det øyeblikket den utføres og den første tiden etterpå, men senere vil den gode følelsen bli borte og vi må gjøre noe mer for å kjenne på den gleden. Eller vi kan velge å ikke gjøre det gale og heller handle riktig. Det kan koste mye mer der og da, men det vil gi oss en dypere glede i ettertid.

Det koster mer å gjøre de riktige tingene enn å bare gjøre hva vi føler for.

Så snakket vi om at det er viktig å ta valg som samstemmer med hva Gud har sagt enn etter hva vi har lyst til. Hvis vi velger Guds vei, vil det gjøre at vi får en evighet sammen med Gud- og det er ganske bra det! Men hvis vi velger bort Guds sannhet og vilje, så kan vi oppleve å kjenne glede nå, men vi mister gleden ved å tilbringe evigheten sammen med Gud.

En helt enkel samtale om viktige ting i vår vandring som troende. Vil vi følge Gud og være lydige mot hans ord eller vil vi velge den enkleste veien ut? Det er et valg vi alle står på ganske ofte faktisk. Det kan fort bli slik at vi kun vurderer det utfra et her og nå perspektiv, men alle våre avgjørelser har et evighetsperspektiv over seg som vi ikke skal glemme. Både store og små bestemmelser er viktige da de enten drar oss nærmere Gud eller de trekker oss bort fra Gud.

9-åringen min sa at han ville heller ha en evighet med Gud enn uten Gud. Det er ikke fordi han er skremt av helvete, for det snakker vi ikke om (vi snakker om himmel med Gud og evighet uten Gud). Det er fordi han liker Gud og alt det gode Gud er og har for oss. Det er kjærlighet som motiverte han til å svare som han gjorde, ikke frykt.

(Jesus sa:) Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. (Joh. 15:14)

Å bli sett på med nåde

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Kor. 5:17-19)

Det er tider der jeg merker at både det ene og det andre ikke er på plass i livet mitt. Jeg feiler i mang og mye. Tålmdighet, humør, nåde og barmhjertighet er ikke så mye tilstede som jeg ønsker, jeg er et verk under arbeid.

For 6-7 uker siden laget jeg plommesyltetøy. Å få ut alle steinene av gryta er litt av en jobb. Man fjerner hva man ser og venter litt, rører opp igjen og tror du ikke like mange nye steiner kommer til syne? Og så venter man litt, rører opp og der, joda, mange flere. Det blir noen ganger med dette, og hvis man gjentar dette to-tre ganger til etter man tror alle steinene er fjermet, er man garantert å finne mer. Jeg kan føle det slik noen ganger, at uansett hvor mye som er rensket ut av mitt liv, så kommer det alltid omstendigheter som avslører enda flere «steiner».

For tre uker siden brukte Gud plommesyltetøyet for å gi meg en dyrebar påminnelse om nåden i Kristus. Når man spiser hjemmelaget plommesyltetøy synes jeg noe av sjarmen er å plukket ut en stein eller to inni mellom, det høre liksom med. Derfor var forbauselsen stor når vi var kommet godt nedi glass nummer tre og ikke hadde funnet en eneste stein enda. Jeg rører nedi glasset og tenker at «det må jo være én stein i alle fall», men det er det ikke. Det er da Gud taler til meg, ikke med hørbar stemme, men ved at ordene legges inn i hjertet mitt. «Det er slik jeg ser deg i Jesus. Du ser alle ‘steinene’, jeg ser deg uten dem alle.»

Kanskje har du lett for å se alt du ikke får til og alt som ikke er på plass i livet ditt? Det er selvsagt ting vi alle har å jobbe med, men vi må huske at vi skal ikke forandres ved hjelp av viljestyrke og gode ønsker, men gjennom at Gud forandrer oss fra innsiden og ut. Som rettferdiggjørelsen er i Kristus er også vår helliggjørelse i Kristus. Vi kan ikke selv, Gud må fullføre det verk han har startet i oss. Og når vi har Jesus som herre i våre liv, så er vi under blodets beskyttelse og for Far er vi rene og hellige. Når Gud ser oss i kristus så ser han oss uten alle skavankene og feilene vi vet er der, det er å bli sett på med nåde!