Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.

Ta ansvar for egen synd

«Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes;
den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.»
(Ordspr. 28:13)

En sann troende vil nå og da falle i synd, men han vil ikke bli værendes i den, han vil ikke svømme rundt i synd og påberope seg Guds nåde. Den som bevisst lever i hva Guds ord sier er synd- og som ikke har noe problem med det- bør revurdere sin bekjennelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Vi kan ikke drive å unnskylde våre synder med at «vi er jo bare mennesker». Ja, vi er bare mennesker, og noen ganger så faller vi i synd. Men er vi virkelig kristne, så liker vi det ikke og vi fylles med sorg over våre fall og vår synd. Vi lar det ikke «skli forbi» med en «nåden holder», vi ramler på kne innfor Herren og ber om nåde, ber om tilgivelse, ber om renselse og gjenoppretting. Vi ber om hjelp til å bli bedre og at vi skal få innsikt, visdom og kraft til å ikke falle igjen. Ikke den sorg som verden kjenner på, en skamfølelse som bunner i at «hva vil andre tro om meg hvis de finner dette ut» eller en frykt for at det skal bli kjent. Men en sorg over at vi har syndet først og fremst mot Gud. Han som gav sin sønn for oss, han som sonet for vår synd, han som vi elsker og ønsker å ære ved å leve hellige liv.

Vi skal ikke gjøre synd mindre alvorlig enn det er, Jesus kom for å sone straffen for våre synder. Våre synder, mine synder, førte til at Jesus måtte lide noe grusomt og også dø for at jeg skulle ha den utrolige mulighet jeg har til å leve i fellesskap med Gud. Jeg får være Guds barn og jeg har fått frihet til å tjene Gud uten å være i syndens lenker.

Men hvis vi virkelig lever i overensstemmelse med Ordet og virkelig streber etter å leve hellige liv i Åndens kraft, og så faller i synd, ikke la det holde deg borte fra Gud. Det er tilgivelse og nåde også for dette, hvis du virkelig angrer og omvender deg av et helt hjerte, finnes det tilgivelse, renselse og gjenoppretting for dette også.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1.8-9)