Korsfestet med Kristus

Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Gal.2,19-20

Jeg vet ikke hva det sier om meg, det får andre avgjøre, men jeg har virkelig hatt problemer med å vri hjernen rundt hva jeg er korsfestet med Kristus egentlig betyr. De første årene som troende var de versene ikke så problematiske, da ble de sagt og trodd, men de senere år så har det vært som om jeg leser ord jeg egentlig ikke forstår. Og kanskje er ikke jeg den eneste?

Jeg har sittet her og prøvd å få litt mer grep om det ved å lese om verset i flere studiebibler og annet, men samtidig så må jeg sukke til Gud; Gud, må du ved din Ånd åpenbare dette for meg, for det er bare du som kan gi mitt indre den forståelse jeg trenger. For det er virkelig noen dybder og bredder i dette som jeg ikke klarer å gripe eller forstå verken med hjerne eller hjerte.

Gud er den som rettferdiggjør oss, og eneste grunn til at han kan rettferdiggjøre skyldige, syndige mennesker er Jesu stedfortredende død. For, syndens lønn er døden. Når Gud kaller oss rettferdige så blir vi ved troen forenet med Kristus. Jeg blir i Kristus og Kristus lever i meg. Det er for ufattelig for min hjerne, men jeg vet det er slik. Når vi er forenet med Kristus i troen, så blir vi også en del av hans stedfortredende død og oppstandelse. I Ham er vi derfor døde for synden, fra vårt tidligere liv og vår syndenatur, og i Ham, ved Hans oppstandelse, har vi fått del i et nytt liv. Vi er- i Kristus- nye skapninger.

Tenk at vi er forenet med Kristus! Nåde over nåde, og all takk og pris til Gud! For dette er både ufortjent og ufattelig!

John Stott har en forklaring i sin bok om galaterbrevet som gjorde ting litt enklere for meg. Om vers 19 og ordene for jeg er ved loven død for loven skriver han at lovens krav om død ble tilfredsstilt i Kristi død. og om v 20 og ordene jeg er korsfestet med Kristus forklarer han at det vil si forenet med Kristus i hans syndbærende død, slik at min syndige fortid er slettet ut. (J.Stott, Galaterbrevet, Lunde forlag 1995, s67)

Jeg lever ikke selv, sier Paulus, og hva mener han nå egentlig med det? Er hans personlighet vasket ut og er han ikke seg selv lenger? Dette er det endel som tror at må skje når man er blitt kristen, vi kan ikke være oss selv lenger. Men det er ikke snakk om at vi må forandre personlighet når vi blir født på ny, vi dør bort fra syndenaturen, fra å forfølge kravet om å bygge egen rettferdighet og fra fokuset på personlige og selviske mål og oppnåelser. Vi slutter å ha oss selv og vår egosentrisitet i sentrum, og begynner å leve etter hva som er viktig for Gud. Gud, himmel og hellighet får en helt ny betydning for oss, og det er dette vi lengter etter å både se mer av og forstå og oppleve mer av. Dette kan vi ikke gjøre i egen kraft, men Guds Ånd i oss gir oss hva vi trenger for å klare dette. Det «jeg-fokuset» som vi har med oss fra fødselen av, dør, og vårt fokus blir Gud og i Kristus. Vi ønsker ikke lenger å leve i synd, og de ganger vi faller i synd så gremmes vi og søker om tilgivelse. Vi har fått et nytt liv på innsiden, vi er ikke den samme lenger (selv om vi på en måte også er det) og vi ønsker og lengter etter helt andre ting enn da syndenaturen styrte oss.

Det liv vi nå lever skal vi leve i troen på Kristus Jesus som gav seg selv for oss, og dermed er det vår nye natur som skal prege livene våre. Det å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud, det å helliggjøres og se at Jesus vinner skikkelse i oss, det å leve i trofasthet mot Guds bud og å se andre mennesker bli berørt av Gud. Vi legger av oss mer og mer av egoisme og selvhevdelse, av trang til å lykkes i egne og andre øyne og etter å rettferdiggjøre egne feil, og vi strekker oss mot himmelen og lengter etter at Gud gjør mer av sitt verk i våre liv så vi kan komme nærmere ham og bli litt bedre kjent med ham. Meningen med livet- livsinnholdet- er nytt, å kjenne Gud, å være kjent av Gud og å gjøre Gud kjent.

Far, må du gi oss å forstå mer av hva disse ordene dreier seg om, må du ved din Ånd åpenbare det i vårt indre slik at det blir en livsforvandlende sannhet som gir retning, mening og styrke til våre liv. I Jesu navn, amen

Tro, virksom i…

Hva slags tro gjelder i Kristus?

Tro virksom i følelser?
Tro virksom i personlige meninger?
Tro virksom i allment aksepterte oppfatninger?
Tro virksom i tro?
Tro virksom i å ta seg sammen?

Tro virksom i kjærlighet, står det i Gal. 5.6, og dette er den eneste tro som gjelder i Kristus Jesus. Vi kan ikke legge noe til ved gode gjerninger eller god livsførsel og vi kan ikke trekke noe fra. Det er viktig å merke seg at det står at det holder ikke med bare tro, troen må være virksom og den må være virksom i kjærlighet. Vi lever i ei tid der mange mener at det holder å tro på Jesus, men dette går Paulus kraftig imot her. Vi kan lese om det samme i Jakobs brev der han skriver om at troen må være knyttet sammen med gjerninger, en tro uten gjerninger er en død tro, og en død tro er jo egentlig ikke tro i det hele tatt. Vi snakker ikke om gjerninger som gjør at vi bygger egen rettferdighet og legger til hva som mangler i Jesu verk og rettferdighet, for det er fullbragt og fullstendig. Vi snakker om at troen skal følges av gjerninger, og en tro som ikke gjør det, er ikke en bibelsk tro.

Når vi blir frelst blir vi nye skapninger og i Kristus er vi skapt til gode gjerninger. Gjerninger som vokser ut fra troen, ikke som skaper troen. Luther sa at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, men ikke av en tro som står alene. Troen må vises i det levde livet, ikke bør, men må. Men hva slags gjerninger mener vi egentlig? For ikke alle gode gjerninger kommer inn under dette. Gjør vi godt fordi vi vil ha menneskers anerkjennelse eller motvillig fordi vi føler vi må, så er det ikke gode gjerninger født ut av troen. Troens gjerninger er gjerninger født utav og fylt med kjærlighet, og da snakker vi ikke om menneskelig kjærlighet, men Guds kjærlighet. Den kjærlighet som ikke godtar alt og alle fordi den er rettferdig og sann, ren og hellig, trofast og god. En kjærlighet som setter grenser og regler og som ikke har selvfokus.

Vi trenger å minnes om at det å bli frelst er mer enn å bli fridd ut fra mørket og bli fri fra lovens forbannelse, det er et nytt liv i Kristus der vårt levde liv må komme mer og mer i samsvar og harmoni med den Gud som ved sin Ånd har tatt bolig i vårt hjerte.

For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.

Gal 5,6