helliggjørelse

av

Korsfestet med Kristus

Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Gal.2,19-20

Jeg vet ikke hva det sier om meg, det får andre avgjøre, men jeg har virkelig hatt problemer med å vri hjernen rundt hva jeg er korsfestet med Kristus egentlig betyr. De første årene som troende var de versene ikke så problematiske, da ble de sagt og trodd, men de senere år så har det vært som om jeg leser ord jeg egentlig ikke forstår. Og kanskje er ikke jeg den eneste?

Jeg har sittet her og prøvd å få litt mer grep om det ved å lese om verset i flere studiebibler og annet, men samtidig så må jeg sukke til Gud; Gud, må du ved din Ånd åpenbare dette for meg, for det er bare du som kan gi mitt indre den forståelse jeg trenger. For det er virkelig noen dybder og bredder i dette som jeg ikke klarer å gripe eller forstå verken med hjerne eller hjerte.

Gud er den som rettferdiggjør oss, og eneste grunn til at han kan rettferdiggjøre skyldige, syndige mennesker er Jesu stedfortredende død. For, syndens lønn er døden. Når Gud kaller oss rettferdige så blir vi ved troen forenet med Kristus. Jeg blir i Kristus og Kristus lever i meg. Det er for ufattelig for min hjerne, men jeg vet det er slik. Når vi er forenet med Kristus i troen, så blir vi også en del av hans stedfortredende død og oppstandelse. I Ham er vi derfor døde for synden, fra vårt tidligere liv og vår syndenatur, og i Ham, ved Hans oppstandelse, har vi fått del i et nytt liv. Vi er- i Kristus- nye skapninger.

Tenk at vi er forenet med Kristus! Nåde over nåde, og all takk og pris til Gud! For dette er både ufortjent og ufattelig!

John Stott har en forklaring i sin bok om galaterbrevet som gjorde ting litt enklere for meg. Om vers 19 og ordene for jeg er ved loven død for loven skriver han at lovens krav om død ble tilfredsstilt i Kristi død. og om v 20 og ordene jeg er korsfestet med Kristus forklarer han at det vil si forenet med Kristus i hans syndbærende død, slik at min syndige fortid er slettet ut. (J.Stott, Galaterbrevet, Lunde forlag 1995, s67)

Jeg lever ikke selv, sier Paulus, og hva mener han nå egentlig med det? Er hans personlighet vasket ut og er han ikke seg selv lenger? Dette er det endel som tror at må skje når man er blitt kristen, vi kan ikke være oss selv lenger. Men det er ikke snakk om at vi må forandre personlighet når vi blir født på ny, vi dør bort fra syndenaturen, fra å forfølge kravet om å bygge egen rettferdighet og fra fokuset på personlige og selviske mål og oppnåelser. Vi slutter å ha oss selv og vår egosentrisitet i sentrum, og begynner å leve etter hva som er viktig for Gud. Gud, himmel og hellighet får en helt ny betydning for oss, og det er dette vi lengter etter å både se mer av og forstå og oppleve mer av. Dette kan vi ikke gjøre i egen kraft, men Guds Ånd i oss gir oss hva vi trenger for å klare dette. Det «jeg-fokuset» som vi har med oss fra fødselen av, dør, og vårt fokus blir Gud og i Kristus. Vi ønsker ikke lenger å leve i synd, og de ganger vi faller i synd så gremmes vi og søker om tilgivelse. Vi har fått et nytt liv på innsiden, vi er ikke den samme lenger (selv om vi på en måte også er det) og vi ønsker og lengter etter helt andre ting enn da syndenaturen styrte oss.

Det liv vi nå lever skal vi leve i troen på Kristus Jesus som gav seg selv for oss, og dermed er det vår nye natur som skal prege livene våre. Det å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud, det å helliggjøres og se at Jesus vinner skikkelse i oss, det å leve i trofasthet mot Guds bud og å se andre mennesker bli berørt av Gud. Vi legger av oss mer og mer av egoisme og selvhevdelse, av trang til å lykkes i egne og andre øyne og etter å rettferdiggjøre egne feil, og vi strekker oss mot himmelen og lengter etter at Gud gjør mer av sitt verk i våre liv så vi kan komme nærmere ham og bli litt bedre kjent med ham. Meningen med livet- livsinnholdet- er nytt, å kjenne Gud, å være kjent av Gud og å gjøre Gud kjent.

Far, må du gi oss å forstå mer av hva disse ordene dreier seg om, må du ved din Ånd åpenbare det i vårt indre slik at det blir en livsforvandlende sannhet som gir retning, mening og styrke til våre liv. I Jesu navn, amen

av

Tro, virksom i…

Hva slags tro gjelder i Kristus?

Tro virksom i følelser?
Tro virksom i personlige meninger?
Tro virksom i allment aksepterte oppfatninger?
Tro virksom i tro?
Tro virksom i å ta seg sammen?

Tro virksom i kjærlighet, står det i Gal. 5.6, og dette er den eneste tro som gjelder i Kristus Jesus. Vi kan ikke legge noe til ved gode gjerninger eller god livsførsel og vi kan ikke trekke noe fra. Det er viktig å merke seg at det står at det holder ikke med bare tro, troen må være virksom og den må være virksom i kjærlighet. Vi lever i ei tid der mange mener at det holder å tro på Jesus, men dette går Paulus kraftig imot her. Vi kan lese om det samme i Jakobs brev der han skriver om at troen må være knyttet sammen med gjerninger, en tro uten gjerninger er en død tro, og en død tro er jo egentlig ikke tro i det hele tatt. Vi snakker ikke om gjerninger som gjør at vi bygger egen rettferdighet og legger til hva som mangler i Jesu verk og rettferdighet, for det er fullbragt og fullstendig. Vi snakker om at troen skal følges av gjerninger, og en tro som ikke gjør det, er ikke en bibelsk tro.

Når vi blir frelst blir vi nye skapninger og i Kristus er vi skapt til gode gjerninger. Gjerninger som vokser ut fra troen, ikke som skaper troen. Luther sa at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, men ikke av en tro som står alene. Troen må vises i det levde livet, ikke bør, men må. Men hva slags gjerninger mener vi egentlig? For ikke alle gode gjerninger kommer inn under dette. Gjør vi godt fordi vi vil ha menneskers anerkjennelse eller motvillig fordi vi føler vi må, så er det ikke gode gjerninger født ut av troen. Troens gjerninger er gjerninger født utav og fylt med kjærlighet, og da snakker vi ikke om menneskelig kjærlighet, men Guds kjærlighet. Den kjærlighet som ikke godtar alt og alle fordi den er rettferdig og sann, ren og hellig, trofast og god. En kjærlighet som setter grenser og regler og som ikke har selvfokus.

Vi trenger å minnes om at det å bli frelst er mer enn å bli fridd ut fra mørket og bli fri fra lovens forbannelse, det er et nytt liv i Kristus der vårt levde liv må komme mer og mer i samsvar og harmoni med den Gud som ved sin Ånd har tatt bolig i vårt hjerte.

For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.

Gal 5,6
av

Hvor hjelpsomme er vi egentlig?

Jeg var på vei vestover og hadde kjørt en times tid da bilen foran meg plutselig fikk raskt dobbeltblink i lysene, ett sekund senere kommer blinklyset på og farten reduseres dramatisk mens bilen svinger inn i veikanten. Jeg blir forfjamset og lurer selvsagt på hva skjer? men fokuset ligger på å selv komme trygt forbi uten å treffe den bilen som kommer mot meg. Stoppe var det ikke tid til da mye skjedde fort og det var i en 70-sone. Jeg tenker at bilen har fått problem og at den som kjørte bare skulle ut i siden. Når jeg er kommet forbi kaster jeg selvsagt ett blikk i speilen og ser til min forundring at bilen ikke står i kanten, men nedi grøfta. Hva skjer? tenker jeg igjen og ser at bilen som lå bak meg har blinket, senket farten og stopper opp rett bak den «forulykkede». Men hva som fikk meg til å både gremmes over meg selv og å tenke videre var den andre tanken som slo meg: Jeg som har avtale om å plukke opp ene gutten på Moi…

To dager tidligere hadde jeg kjørt halvveien til Stavanger for å levere ungen som skulle tilbringe høstferien med besteforeldre og far, men det hadde ikke fungert så greit, så denne dagen startet jeg turen uten å vite om jeg måtte til helt til Stavanger eller om jeg ville bli møtt underveis. Heldigvis for snill farfar som tok litt av turen, og det hadde jeg fått vite om litt før dette, og vi hadde avtalt Moi. Jeg var fortsatt sliten etter turen to dager før, men hva gjør man ikke for barna sine når de ikke har det godt? (og de der borte gjorde alt for at han skulle ha det godt altså).

Ville jeg stoppet om jeg ikke hadde sett at bilen bak meg gjorde nettopp det?
Hvor hjelpsomme er vi egentlig når vi plutselig havner oppi noe og en fremmed kanskje trenger vår hjelp?

Tankene mine gikk til historien om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37) og at jeg følte meg veldig lik presten og levitten som skydde unna den hjelpetrengende, jeg følte meg absolutt ikke som den barmhjertige samaritan og det ble en tankevekkende opplevelse. For, den første tanken min var ikke at jeg må sjekke hva som skjer, men og jeg som skal møte dem på Moi. Tanken gikk videre til en hendelse jeg hørte om for mange år siden. På et universitet i USA hadde de laget en test som studentene ikke visste om. Det var en gruppe teologi-studenter som fikk beskjed om at det ble noen endringer og at de om så og så mange minutter måtte møte opp i ett bygg på andre siden av området. De hadde akkurat nok tid, men ikke noe ekstra. På det området som de måtte over hadde de laget ett fiktivt tilfelle der det var et menneske som trengte hjelp. Nesten alle gikk forbi uten å hjelpe. Da alle var møtt fram og samlingen begynte, så ble de spurt om hvorfor de ikke hjalp den som trengte hjelp og svarene var for det meste at de måtte rekke samlingen, de kjente ikke mennesket og at det var ikke deres ansvar. Jeg tror at fortellingen om den barmhjertige samaritan aldri har stukket og svidd mer enn da de fikk høre den den gangen…

Jeg var i tankerekken min og kjente at jeg var jammen med ikke sikker på om jeg hadde stoppet da en ambulanse med blålys på kommer forbi, siden det er bare noen minutter etter hvor det hele skjedde så går tanken min automatisk til at tenk om det var med den bilen, tenk om noen fikk ett illebefinnende? Og jeg kjente meg enda dårligere over å ikke ha stoppet og gått tilbake for å sjekke.

Jeg hadde skikkelig godt av å kjenne på de ugne følelsene, men hva som egentlig skremte meg mest var hvor rask jeg var til å finne unnskyldninger for å ikke stoppe og for å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg ikke stoppet. Men det blir ikke riktig i Guds øyne uansett hvor mye jeg prøver, Gud ikke bare ønsker at vi skal hjelpe vår neste som trenger det, det er faktisk noe han har pålagt oss.

Da vi passerte Mandal på vei hjem kom det hele opp igjen og jeg fortalte ungen hva som hadde skjedd og hvordan jeg tenkte og følte. Han mente at hadde jeg ikke sett bilen bak bremse ned og blinke inn så hadde jeg stoppet og heller bare gitt dem beskjed om at jeg ble sen. Jeg er jo rørt og takknemlig over at han tenker så godt om meg, men vet du hva, jeg er ikke helt sikker på at jeg faktisk er så god og hjelpsom av meg… Og siden det var en bil bak meg som hadde mer tid til å reagere og tydeligvis reagerte med hjelpsomhet, så fant jeg aldri ut hva jeg ville gjort, men en tankevekker ble det…

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. (Matt. 7:12)

av

Hvor er annerledesfolket?

Jeg satt og tenkte på Guds kall til oss. Ofte når vi snakker om Guds kall og Guds vilje så tenker mange at det dreier seg om noe de skal gjøre. Hvilken tjeneste skal de ha? Hvordan kan de bidra? Hvor skal de legge sin tid og innsats? Kanskje litt feil å kalle dette ytre ting, men bær over med meg. Vi har et fokus på hva vi skal gjøre i stede for på hvem vi skal være.

Jo, vi er kalt til å være Guds vitner på denne jord og vi er kalt til å bidra i våre menigheter, men det finnes et viktigere kall, det finnes noe som er enda mer Guds vilje for oss, hvis vi kan si det slik, og det er at vi skal være hellige.

De siste tiårene har det vært en overtyngde av fokus på Åndens gaver framfor Åndens frukter. Kanskje er det fordi de er mer synlige? Kanskje fordi de er mer forlokkende? Gir mer oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre enn hva Åndens frukter gjør? Det er blitt en skeivfordeling som vi ikke finner grunnlag for i Guds ord, og det har dessverre sammenheng med vår kjødelige menneskenatur å gjøre. Det er jo så mer forlokkende å strebe etter elegant talerevne, mektige gjerninger og gaven til å helbrede enn det er å oppøve seg selv i tålmodighet, utholdenhet og mildhet, for å nevne noen.

Gud har kalt oss til å være et hellig folk, og med det så sier han ikke at vi skal være perfekte, syndfrie og pertentlige av oss, han sier at vi skal ha et annet mål for øye, en annen moral, et annet syn på mennesker og verden enn hva de som ikke er troende har. Vi skal være satt til sides for ham, vi skal leve for å ære og fremheve ham. Vi skal være annerledes, men er vi egentlig det? En jeg kjenner sa for noen uker siden at han syntes den forskjellen som var mellom kristne og ikke-kristne hadde blitt utvasket de siste par tiår og at nå var mennesker i og utenfor menigheter veldig like. Han syntes det var greit, men som han sa, han er ikke kristen, og så sier han at han forstår godt at jeg ikke synes det er greit. Han har nok over årene fått med seg at når det gjelder standard og doktriner så er jeg ganske bestemt på at det skal være stor forskjell mellom kristne og ikke-kristne.

Men også det, det å være et annerledes folk har mange gjort til en ytre ting som angår hva man kan og ikke kan, hva man bør gå kledd i og ikke skal, hva man kan delta i og ikke og mye slikt, mens det indre mennesket er det lite fokus på. Ytre ting ser ut til å vinne kampen igjen, men er det hva Gud mente da han sa vi skulle være annerledes? Eller tenker han mer på vårt indre menneske og vår karakter og integritet?

Har vi høyere standard når det gjelder moralske spørsmål? Når det gjelder å være pliktoppfyllende i vårt arbeid og i hvordan vi behandler alle typer mennesker? Våger vi å stå opp for Jesus og å stå på de sannheter Gud gir i sitt ord, selv om mange av dem er upopulære i denne tiden? Tror vi egentlig at Gud er den eneste som har rett til å bestemme hva som er godt og hva som ikke er? Eller prøver vi å tilpasse oss den kultur og tid vi lever i mens vi holder litt fast i kappefliken til Jesus? Er vi annerledes? Har vi en annen ånd i oss? Er det egentlig tydelig i våre liv at vi setter Gud høyere enn noe annet og at vårt håp er i Kristus alene? Eller er vi foruroligende lik de som ikke er troende…

Åndens gaver deles ut til den enkelte etter som Gud ser det best, og de er til legemets oppbyggelse, ikke til å fremheve enkeltmennesker. Paulus nevner også at det er forskjell på hvilke gaver vi har, ingen har alle, og dermed er det så viktig at vi fungerer som et legeme som støtter, hjelper og utfyller hverandre. Når det gjelder Åndens frukter, som kun kan bli tydeligere i våre liv hvis vi lever i nært fellesskap med Gud, så står det ingen ting om at de deles ut ulikt. Jeg tror faktisk at alle Åndens frukter skal være til stede, vokse seg større og sterkere og modnes i hver enkelt kristen sitt liv. Skal vi ha vilje til å stå opp for sannheten i Guds ord, så trenger vi er klart bilde av hvem Gud er og hvor mektig vår frelser er, vi trenger å forstå at vår utvelgelse er fast og at Gud trakter mer etter vår helliggjørelse enn etter våre henders gjerninger. Han skal vokse, og vi skal avta, og jo mer han får vokse i våre liv, jo mer vil vi ligne Kristus og jo mer vil vi innse og erkjenne at vi er ikke av denne verden. Vi er et annerledes folk som har himmelen som hjemland, og det er derfra vi skal hente vår standard for moral, for kjærlighet, for verdi og for hvordan vi lever våre liv. Vil vi være Guds venn, så kan vi ikke være verdens venn å prøve å passe inn, da må vi innfinne oss med at vi skal være annerledes enn «folk flest».

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! (Jak 4,4)

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:15-17)

av

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.