Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? 
Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?
Salme 27:1

Som mennesker har vi lett for å ha vår trygghet i ting som er foranderlige. Som i en fast jobb, i en nogenlunde grei helse, i tilliten til andre mennesker, i en solid bankkonto eller et aksjefond, i ting som kan rakne over natta. Og vi vet at alt dette kan gå i oppløsning og forsvinne ut av våre hender i et nu, men vi vil ikke tenke på det og vi vil helst ikke innrømme det.

Til og med som troende er det disse ting de fleste har sin trygghet i. Ikke i den uforanderlige Gud, men i foranderlige ting og mennesker. Forunderlig, eller hva?

Ja det er kanskje merkelig tenker vi når vi leser det slik sort på hvitt, samtidig som vi prøver å overdøve den svake stemmen inni oss som hvisker at vi også er slik, for det liker vi ikke å tenke på. Vi liker å tenke at vi er litt bedre enn alle andre, litt helligere, og at vi har vår trygghet i Gud vi. Men har vi det?

Når mennesker svikter og bedrar deg, finner du trøst og hjelp hos andre venner/mennesker eller søker du Gud om hjelp?

Når jobben plutselig blir borte, hvor vender du deg da?

Når legen ringer med urovekkende beskjeder, hvem deler du sorgen og frustrasjonen med da?

Når du ikke vet hvordan du skal betale regninger neste uke, og heller ikke hvor maten skal komme fra, hvem sukker du til da?

Vi vender oss ofte til hverandre, og det er ikke galt da vi er skapt for fellesskap, men det gale ligger i at vi stoler mer på andre menneskers støtte og hjelp enn på Gud sin.

Trygghet,
er det å være trygg det samme som å være fritatt alle utfordringer og problemer?
Trygghet,
er det noe som kun er knyttet til de «synlige og håndfaste» omgivelsene?
Trygghet,
er det å vite at Èn sterkere enn oss alltid er med oss, elsker oss og vil gå ved vår side uansett hva vi møter?

Den siste uka har jeg tenkt mye på at jeg er trygg,til tross for alle utfordringene hverdagen inneholder, jeg føler ikke alltid at jeg er men jeg vet at jeg er. Flere gangerhar jeg tenkt at jeg vil heller vandre i mørket sammen med Gud enn alene i lyset (=motgang/tunge tider og medgang/gode tider). Med Gud er jeg trygg uansett hva jeg møter, alene er jeg fortapt uansett hvor godt livet er.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse. (Jes. 12:2)