Jeg sluttet å være aktiv i menigheten for noen år siden. Jo mer helsa gikk nedover, jo mindre kunne jeg delta og bidra. For hver ting jeg sluttet med, var det flere og flere som sluttet å snakke med meg. Etter jeg for ca tre år siden også måtte slutte å gå på møter fordi et møte krevde mer enn tre dagers hvile, har det i all hovedsak vært en veldig ensom vandring som troende.
I dag er det ingen som tar kontakt, ingen som viser at de bryr seg nok til å gjøre noe for å se meg. Greit nok, noen få (nesten en håndfull) stopper meg på butikken i løpet av et år og spør hvordan det går, men de fleste sier hei og går fort videre.
Jeg sitter ikke her og er sur og bitter for det, for jeg har bevart troen gjennom det hele og fått en nærhet og erfaring med Guds dyrebare nåde og kjærlighet som er ubeskrivelig verdifull for meg. Men jeg får nød i hjertet for andre som opplever dette, for det er mange i samme situasjon som meg.
Oss som ikke kan møte opp, oss som ikke kan bidra, oss som ønsker og trenger fellesskap men som ikke blir inkludert fordi våre premisser ikke passer de andre.
Det er noen få som har sagt at jeg bare kan stikke innom dem. Når jeg da er ærlig og sier at «beklager, det har jeg ikke krefter til, men du er velkommen til å komme på besøk hos meg», ser jeg dem aldri. Det er visst mye enklere for meg å komme ut av døra enn for dem, for de har jo både jobb og barn, jeg er tross alt bare hjemme (virker som de fleste «glemmer» at jeg også har barn jeg må ha med).
Andre har prestert å si at det er min egen feil at jeg ikke vet hva som skjer i andre menneskers liv. Hvorfor? Fordi jeg ikke er på facebook. Hallo? Hører de ikke hvor galt dette er?
Det er mye annet som kunne vært skrevet, men nå skal jeg heller skrive hvorfor jeg forteller dette.
Jeg ønsker ikke du skal synes synd på meg og stakkarsliggjøre meg.
Jeg ønsker du skal ta til hjertet at det er en god del mennesker som opplever dette i møte med kristne fellesskap og deretter gjøre noe for å inkludere ett menneske eller en familie i ditt liv. (jeg vet ikke alle har kapasitet til dette her og nå, men nettopp det er også et bevis på at vi må begynne å vise omsorg i handling og ikke bare ord).
Så et spørsmål til ettertanke for helga:
Tror du det er slik Gud vil at hans menighet skal være?
Mener du ja, klapp deg selv på skuldra og si du klarer deg bra, mener du nei: Be Gud om å vise deg hva du kan gjøre og be også om den kraft og utrustning du trenger.
Det er enkelt å si «Gud velsigne deg» til andre mennesker, noe helt annet å leve det ut.
Tidligere på den andre bloggen: Gud kom for de som ikke kan selv
Ett ord for dagen 
Kjenner jeg blir litt flau inni meg av å lese dette altså. Ikke av deg, men av alle oss andre. Viktig utfordring du kom med!
LikerLiker
Det du skriver om her er ikke greit i det hele tatt, det er tragisk at det har blitt slik!
Takk for utfordringen du har gitt her, må Gud legge folk på hjertet til hver enkelt av oss.
Ønsker deg en velsignet god helg!
LikerLiker
Dette er nok en av de store farene ved at vi har det godt her i landet… vi får nok med meg og mine og glemmer de som ikke klarer eller kan. Samtidig tror jeg det også henger sammen med 2 andre viktige ting. Den første er tidsånden og den andre er at mange steder er det for høyt fokus på menighet som organisasjon i stede for menighet som organisme (= levende fellesskap). Har vi feil fokus på menighetsbygging fjerner vi oss fra kilden til liv, kraft og kjærlighet… vi er ikke knyttet sammen med verken hodet eller hverandre på den måten vi skal lenger.
Takk for god kommentar. Jeg har alltid litt klump i halsen når jeg tar opp dette fordi jeg vet en del tar det som sutring og klaging fra min side. Har hørt flere ganger at «du må jo gjøre noe selv», men sannheten er at vi kan ikke alltid gjøre noe selv, hvertfall ikke i den grad andre mener vi skulle, burde og kunne.
Velsigna god helg til deg og dine!
LikerLiker
Det er samfunnet som endrer seg. Alt går mye fortere og mye mer skjer i løpet av en dag nå enn for 20 år siden. Det meste skyldes forbrukssamfunnet og IT teknologien. Det betyr at folk har mye dårligere tid i dag. Samtidig gjør teknologien, alle duppedingsene og hjelpemidlene, og mye farlige stoffer i mat og drikke oss late. Det blir et tiltak å gå på besøk da det ofte tar en time eller to. Mye lettere med en tekstmelding eller mail.
Samtidig må man huske Jesu ord; fordi lovløsheten tar overhånd skal kjærligheten bli kold hos de fleste. .. Og hva er loven?
Kjærligheten er oppfyllelse av loven
Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. (Rom 13,10) Og det kan tolkes slik; Den som alltid handler i kjærlighet gjør ingenting galt og kan ikke dømmes av noen lover, hverken i himmelen eller på jorden.
For å vise til en problemstilling hørte jeg nylig en andakt på radioen. Det var en kvinnelig prest som fortalte om en forestilling eller tilstelning og det var mange «sterke jenter» tilstedet og alle hadde noen å være sammen med utenom ei jente som var helt utafor. Da det ble stilt et spørsmål som ingen visste svaret på våknet den stille jenta til livet og forklarte og veivet med hendene, for dette kunne hun. Men mens hun stod der og snakket sendte de andre jentene henne stygge blikk og snudde seg bort en etter en, og jenta sank sammen litt etter litt. (den stygge andungen?)
Presten som holdt andakten var også den som observerte jenta og forstod hennes problem, og kanskje var det første gang noen observerte og forstod hvor vanskelig denne jenta hadde det?
Jeg ventet å høre ett eller annet fantastisk som skjedde for jentas del, at med enkle ord eller ved en eller annen gudsinspirert og genial ide ble hun inkludert i kretsen, men det skjedde ikke. I hvert fall ikke da, og jeg går ut i fra at om det fantes noe positiv informasjon i etterkant ville presten sagt det?
Men hun stilte spørsmålet; Hva ville Jesus ha gjort i en slik situasjon, etterfulgt av Jesushistorien fra Nain hvor Jesus vekket opp en fra de døde, noe som i denne settingen ga meg lite mening annet enn å håpe på et mirakel som er like sjeldent som Jesu egen oppstandelse for 2000 år siden.
Hvordan vekke denne jenta til live? Hun er ikke fysisk død, og bare det hvor levende hun ble av å svare på et spørsmål hun kunne noe om, viser hvor lite som skal til. Åndelig føde som gir liv, brød.. Denne jenta var åpenbart en av de hungrende på anerkjennelse, det å føle at man er til nytte, at andre setter pris på ens bidrag, det å eksistere, å føle seg levende.
Det er lite Jesus kan gjøre når folk vender seg bort.. slik som «de sterke jentene»
Enden på historien endte dessverre slik som de fleste andre slike tragiske skjebner. Man håper at andre tar seg av det. Kanskje ber man en bønn for jenta. «Det er ikke mitt problem» Hva om det var ens eget barn? Jeg ble faktisk litt opprørt. Hvordan gikk det med jenta? Her stod det en prest og forstod problemet, men overlater til Gud det Gud ber oss om å gjøre.
Bibelen er ganske klar på dette. Gud virker gjennom sine skapninger; Elsk din neste som deg selv, kle de nakne, mat de sultne, løs de fangne, trøst den sårede, leg de syke, etc.
Jak 2,15-18 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det? Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv. Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger!
Et glimrende utsagn som setter diskusjonen om hvorvidt troen trenger gjerninger eller ikke på sin rette plass. Det Jacob viser til er nemlig umulig. Du kan ikke vise din tro uten at den har gjerninger. En slik tro er som et legeme som hviler eller er uten ånd. Den er uvirksom og i verste fall død!
Det blir som med lignelsen om han som begravde sine «talenter» i jorden. Der gjør de ingen nytte.
Ja hva Jesus ville gjort; Noen dager før dette hørte jeg en artist fra Bodø (kråkesølv) som hadde det svært så vanskelig da han gikk på skolen. Ei lærerinne trakk han en gang til side og spurte han hvordan han egentlig hadde det. Dette ble et vendepunkt for han, følelsen av å bli sett, av at noen faktisk brydde seg. Det gir håp, varme og energi til å gå på, på nytt. I dag er han en vellykket artist med familie og to barn som han er veldig glad i, og han har en erfaring det er viktig å dele med andre.
Den som vet hva godt han burde gjøre og ikke gjør det, han synder. (Jak 4:17)
LikerLiker