Gå til de du savner å se

For se, jeg reiser opp en gjeter i landet. Han leter ikke etter de tapte, oppsøker ikke de spredte, leger ikke de skadde, fôrer ikke de friske, men spiser kjøttet av de beste dyrene og kløver til og med klovene deres.» (Sak. 11:16)

Vi vet at ledere i menigheter og forsamlinger kalles gjetere i Guds ord, og vi vet at de er både av det gode og det dårlige slaget. Hva vi mange ganger ikke tenker på er at vi alle på en eller annen måte har et «gjeteransvar» overfor andre mennesker. De vi er i kontakt med og har fellesskap med, de er også vårt ansvar å vise omsorg, nåde og støtte til.

Ordene over er sagt om en dårlig gjeter som Gud ville reise opp, men de fleste av oss kjenner igjen trekkene fra mennesker vi vet om. De som ikke tenker på andres beste, men på seg selv. De som er mer opptatt av hvor lite de må gjøre for fortsatt å være frelst eller hvor langt strikken kan tøyes før ting blir «galt». De lever et liv der de selv og deres er i sentrum, ikke Gud og andre.

 Derfor sier Herren Gud: Se, jeg dømmer mellom de fete og de magre sauene. Dere driver bort alle de svake med siden og bogen og stanger dem med hornene til dere får spredt dem og drevet dem ut. Derfor vil jeg redde flokken min, den skal ikke lenger bli til bytte. Slik skal jeg dømme mellom en sau og en annen. (Esek. 34:20-22)

Det er dessverre en ganske vanlig holdning i dag at hvis noen trenger hjelp så er det deres ansvar å komme og spørre om hjelp. Og til en viss grad er dette greit, pastorer og menighetsledere kan ikke ha oversikt over hvordan alle har det, ei heller kan de besøke alle som sliter. Men her kommer den enkeltes ansvar inn, vi er ansvarlige for hverandre. Vi har ansvar for vår bror, for vår søster, vi skal hjelpe dem videre, vi skal trøste dem og styrke dem, vi har alle ansvar for hverandre.

Ikke har dere styrket de svake, ikke helbredet de syke, ikke forbundet de skadde, ikke hentet tilbake de fordrevne, ikke lett etter de bortkomne, men med makt har dere hersket over dem, og med tvang. (Esek. 34:4)

Denne ansvarligheten overfor andre klinger dårlig i ørene til de som har en individualistisk innstilling til troslivet. Selv om det er det enkelte menneske som må velge om de tar imot Guds nåde eller ikke, så skal ikke troslivet deretter leves ut individualistisk. Nytestamentet er fullt av vers som sier at de troende kom stadig sammen i bønn og fellesskap.

Det ligger ett alvor i dagens vers som jeg bet meg merke i og ble tenkendes over. Det står at den dårlige gjeteren ikke lette opp de tapte, han oppsøkte ikke de spredte og legte ikke de syke. Han handlet ikke, han oppsøkte ikke til de trengende, han gikk ikke ut.

Og her er det vi alle sammen har ansvar, hvis vi vet om noen som trenger ekstra omsorg og hjelp, og vi har mulighet til å hjelpe, så skal vi gå til dem og hjelpe dem. Vi må ikke være «dårligere gjetere» som gir ansvaret videre til andre eller som sitter på tua og venter på at de sårede og trengende selv kommer, vi må gå ut. Vi må oppsøke dem, Vi må hjelpe dem. Ikke alle de andre. Jeg. Du. Vi.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? (Matt. 18:12)

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s