De siste dagene har dette ordet- håp- kommet opp i tankene flere ganger. Hva er egentlig håp, hvordan bevarer vi håpet og hvordan blir håpet sterkere er spørsmål jeg har gått å småtenkt over. Håp er noen rare greier egentlig, for det er forankret i noe usynlig noe. Håp kan ikke tas på og heller ikke vises fram og det kan være vanskelig å forklare sånn helt hva det er. Men en ting vi kan gjøre er å peke på håpet fordi for oss som tror er håpet forankret i Gud.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe innlegg om håp, fordi det har vært annet som har tatt både tid og krefter, men så skjer det forunderlige at ett av innleggene som tidligere er skrevet på den andre bloggen er blitt hentet fram av noen og tittelen står og lyser mot meg: Om å glede seg på andres vegne og om det kristne håp. Så derfor har jeg tatt ut den delen som omhandler håp og poster den her, om enn i en smule redigert utgave for å skape sammenheng.

Håper dere følger med i dagene som kommer, har tenkt jeg skal fortelle dere om de to prosjektene mine da! Jeg er både veldig usikker og veldig spent på hvordan de blir tatt imot, så det skal bli godt å snart fortelle hva de siste par månedene er blitt brukt til. Velsigna god helg til dere alle!

Det «kristne» håp

For ei lita tid siden kom det en mail som blant annet inneholdt linjen: jeg håper at hva som jeg opplever ikke tar håpet fra deg, men at det kan styrke håpet ditt (om å bli frisk). Mailen var fra ei jeg kjenner som etter halvannet års tid med invalidiserende sykdom hadde opplevd å bli betraktelig mye friskere. Jeg merker omsorgen som ligger under ordene og også erkjennelsen av at når andre opplever utfrielse i ting vi selv har stått lenger i, kan det både styrke og svekke oss. Der og da var jeg bare glad og takknemlig. Glad for denne som opplevde å bli frisk, glad for hele familien som får gå inn i lettere dager av livet og så utrolig takknemlig til Gud for hans godhet utøst over en dyrebar sjel og familie. Delt glede og takknemlighet.

Så det med håpet, da jeg leste spørsmålet tenkte jeg at det verken styrket eller svekket mitt håp, men jeg tenkte ikke mer over det der og da. I dag har jeg derimot tenkt litt over det. Hvorfor verken styrket eller svekket hva hun opplevde mitt håp? Det brakte glede og takknemlighet, men gjorde ingen ting i forhold til det håp jeg holder fast på. Hvorfor?

Fordi mitt håp ikke er grunnfestet i opplevelser og omstendigheter, det er grunnfestet i Gud. Hvem Gud er, hva Jesus gjorde og hva Gud har lovet er ankeret for mitt håp. Ikke mine eller andres opplevelser, ikke omstendigheter, men Gud. Mitt håp er fast fordi Gud er trofast og sann, mitt håp er verken svekket eller styrket fordi Gud er uforanderlig.

Vi kan vingle når andre opplever hva vi selv lengter etter, men har vi vårt håp i Herren vil vi kunne glede oss sammen med de glade og vite uten tvil at en dag er det vår tur. Omstendigheter skal ikke rokke ved troen og håpet, de skal bringe enten 1) takksigelser og lovprisning eller 2)  bønn om hjelp eller forbønn for andre til Herren. Når Gud er ankeret for vårt håp og vår tro, vil vi ikke rokkes verken av godt eller vondt. Fordi det håp vi har er grunnfestet i Herren selv, kan vi glede oss sammen med andre uten å kjenne på den vonde bismaken. Og det er en ganske god opplevelse og erfaring, at jeg i mine utfordringer helhjerta kan glede meg over andres gode opplevelser og omstendigheter. Jeg tror ikke dette er noe jeg har klart i meg selv, så jeg takker Gud som former sin karakter i oss og planter sitt sinnelag ned i våre hjerter.