Enda en gang vil jeg bygge deg så du blir bygd opp igjen.
Enda en gang skal du pynte deg, ta håndtrommene og gå ut i latter og dans.
(Jer. 31:4)

Det er noen år siden jeg følte at jeg kom til endes i meg selv, og etter den tid har jeg bare blitt strukket og strippet mer og mer. Det siste halvåret spesielt har vært tøft. Jeg føler ikke at jeg er strippet bar inn til skinnet, jeg føler at det har vært skraping av rester på skjelettet som har pågått. Sårt. Tungt. Vondt. Veldig vondt og tungt.

Jeg har i månedsvis kjempet meg gjennom dagene, tatt de minutter og timer om gangen. Livet har vært- og er- veldig tungt og tøft. Jeg hadde mistet troen på at Gud har noe godt for meg, at det var bedre dager og velsignelser i vente for meg. Jeg hadde, men samtidig så har jeg hver dag klynget meg til Gud og bedt, nei ropt og sukket, om styrke, hjelp, nåde, Gud. Gud, hjelp meg. Gud jeg trenger deg. Gud, vis meg din kjærlighet. Gud, hjelp. Livet var så tøft at jeg ikke klarte å tro at det var godt i vente for meg, men jeg visste at hva Gud sier er sant- og selv om det stred mot alt jeg følte og levde i, visste jeg at det en dag vil gry av ny dag.

Kanskje føler du at alt håp er ute for deg? Føler du at Gud har glemt deg? Kanskje tenker du at det er ikke mer godt for deg, at nå gjelder det bare å bite tennene sammen og stå løpet ut mens du bevarer troen? De gode tingene, de gode dagene og tidene, de er tydeligvis for alle andre de…

Frustrasjonene har rast i ditt indre i lengre tid og du forstår ikke hvorfor Gud ikke har gjort noe. Hvorfor har han ikke fridd deg ut av snaren du er fanget i? Hvorfor blir ikke syndens lenke brutt? Hvorfor har han ikke legt ditt sønderbrutte hjerte? Hvorfor han han ikke gjenopprettet de ødelagte forholdene du er i? Hvorfor? Han kan jo, det er ikke vanskelig for ham, hvorfor?

Jeg har ikke sett den nye dagen komme, men jeg vet den kommer- for Gud sier det. Og de siste to ukene har det begynt å dryppe inn ord om at Gud har ikke glemt meg, at jeg er sett, at Herren selv vil dekke bord for meg og han vil igjen bygge meg opp.

Det er en ting vi ofte overser når vi ber Gud om å ta oss videre… at før noe nytt kan bygges, må noe rives ned. Før vi kan ikles en ny drakt, må den gamle fjernes. Før Guds hjerte kan få mer plass i mitt hjerte, må noe av meg bort. Og den tid forberedelsene for det nye tar, er sår, vanskelig og tung. I den tiden må vi velge å tro, velge å tro at Gud er den han sier han er og at hans ord er sant. Vi velger å fortsette fordi vi har erfart hans nåde og trofasthet, vi velger å fortsette fordi vi har ingenting å vende tilbake til (og vi ønsker ikke å bli værendes hvor vi er).

Min venn, hvis du kjenner deg igjen i hva jeg skriver, vit at Gud er ikke ferdig med deg, han har fortsatt fremtid og håp for deg. Hans planer til beste for deg overgår alt du kan forestille deg. Du klarer kanskje ikke å tro at det er mer godt i vente for deg, men min kjære, husk at alt Guds verk mot oss er nåde. Gud vet at vi er svake mennesker og han vet at vi er i total avhengighet av ham for å klare dette, og han svikter aldri. Gud er ikke ferdig med deg. Sannheten er at akkurat nå gjør han mer i ditt indre enn du kan forestille deg. Du blir istandsatt for en ny vår, du istandsettes for en ny tid. Det ligger godt foran deg, dekkede bord, latter og dans, bare hold ut. Hold ut, for en dag vil du se at det gryr av en ny dag i din sjel og ditt hjerte. Gud vil enda en gang bygge deg opp, eller som en annen oversettelse sier så fint: Igjen vil jeg bygge deg opp!