Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn. Han lar din rettferd stige opp som lyset, din rett som høylys dag. Vær stille for Herren og vent på ham! (Sal. 37:5-7a)

23.15. Det var det klokka viste da jeg endelig var ferdig med MÅ-få-gjort-tingene i går kveld, og enda hadde jeg en del skulle-gjort igjen. Som å skrive dette innlegget og som å svare på endel meldinger og annet. Noen ganger lurer jeg på hvorfor kveldene ikke er lengre, eller hvorfor kan ikke minuttene etter guttene har sovnet på magisk vis bare være tre ganger lengre enn de til normalt er, da hadde man jo kanskje fått gjort litt mer og også kunne satt seg ned og pustet?

Det kommer slike dager og perioder for oss alle. Du vet, de dagene som aldri er lange nok til å rekke over alt, de dagene der det er møter, aktiviteter og annet som bare plutselig dukker opp og sluker tiden man egentlig skulle brukt på andre viktige ting. Og de andre tingene forsvinner jo ikke, de må fortsatt gjøres.

Så lett å bli sliten, så lett å bli lei, så lett å bli motløs. Ikke sant?

Så lett å glemme å trekke seg tilbake fra alt for en liten stund og bare lukke øynene, trekke pusten dypt og hviske fra hjertet: Her er jeg Gud, vil du si noe så lytter jeg og hvis du ikke vil si noe, så kan vi to bare sitter her sammen i stillheten. Bare være, i stillhet og takknemlighet over at selv i mas og jag så er Gud nær og selv om vi er slitne, så er ikke han for sliten for oss. Stillheten der man kan sukke hvis man vil, si en linje nå og da, lettet hjertet for de bekymringer som kommer opp, for så å være litt mer stille.

Kanskje sier ikke Gud så mye? Men han er der, sammen med oss. Kanskje får vi en oppmuntring? Jeg vil gi deg styrke og visdom. Kanskje får vi en kjærlighetserklæring? Du er mitt elskede barn og jeg elsker å være sammen med deg! Kanskje får vi en mild formaning: Barnet mitt, jeg er sterk nok, glem aldri det! Eller en liten påminnelse: Jeg holder verden i min hånd, men det er deg jeg holder tett i mine armer. Uansett om han sier noe eller ikke, det viktigste er at vi er sammen, at vi er nær hverandre.

23.15. Takknemlig for at jeg faktisk fikk gjort endel ting denne kvelden og takknemlig for at når jeg velger å trekke meg ut av hverdagens mas og strev å feste blikk og tanker på Gud, så kan jeg bli løftet ut av og over omstendighetene og finne ny kraft, nytt mot og ny styrke til å fortsette litt mer.

Fra jordens ende roper jeg til deg når hjertet mister sin kraft. Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg. For du har vært min tilflukt, et tårn til vern mot fienden. La meg alltid få bo i ditt telt, søke tilflukt i ly av dine vinger! (Sal. 61:3-5)

Takk gode Gud for din store nåde og trofasthet mot oss!