De siste to dagene har jeg fått øvd meg litt ekstra på det å velge takknemlighet. Det er greit å velge når man føler for det, men hva med de dager og stunder man ikke føler for det?

Tirsdag ettermiddag sukket jeg tungt for meg selv og kjente frustrasjonen boble opp på innsiden. Det hadde tatt meg en time  og fire pauser å klippe en liten plen og plukke noe sideskudd av noen syrinplanter jeg holder på å forme til. Frustrasjon over hvor lite krefter jeg har, hvor mye krefter enkle aktiviteter og oppgaver tar og en smule frustrasjon over at for åttende dag på rad skjedde det alt for mye utenfor min kontroll. Og da slår tanken ned i meg: Vil du være frustrert fordi du merker symptomøkningene, smertene og utmattelsen ekstra sterkt nå, eller vil du være takknemlig for at du tross alt fikk dette gjort (selv om det tok lang tid). Etter noen dype pust ser jeg meg rundt og velger å smile og være fornøyd med hva jeg hadde gjort. Jeg drakk min kaffe med glede og valgte å tenke: Jeg fikk det tross alt gjort, og det er ikke så verst.

I dag var det ho mor som fikk litt hjelp hun egentlig ikke ville ha. Det vil si, hun ville ikke bry meg fordi hun vet jeg ikke tåler særlig mye selv om jeg er litt bedre, men som jeg sa: Du har ikke spurt meg, jeg spør deg om jeg skal hjelpe. Jeg var ikke i slaget da jeg vendte nesen hjemover, og hu mor likte ikke at jeg sa det er bare å ta noen smertestillende så går dette bra, men jeg var glad og takknemlig for å ha kunnet hjelpe min skjønne og gode mamma (selv om jeg kjente veldig godt at det er liv i denne kroppen og hodet).

Det er så lett å være takknemlig når ting går bra, som da naboen tirsdagskvelden kom kravlendes gjennom hekken med dattera og sag på slep for å fjerne ett tre for meg, da er det lett å kjenne på glede og takknemlighet. Men de stundene der jeg ikke føler meg all verdens eller møter meg selv i døra før jeg har tatt ett lite steg, da må jeg velge. Og å velge takknemlighet er ikke alltid helt enkelt.

Hva jeg har tenkt over disse siste to dagene er at jo mer jeg får erfare av Guds godhet og nåde, jo enklere er det å velge takknemlighet. Hvorfor det er slik, vet jeg egentlig ikke, men jeg tenker at det har med nåden å gjøre og også vissheten om at alt godt kommer fra Gud, at hver dag får vi styrke for den dagens utfordringer, hver dag vil den dagens behov dekkes av Guds forsørgelse og at uansett hvor ille det står til med meg, så er jeg velsignet. Jeg er i live i ett av verdens beste land å bo i, jeg har gode gutter og en flott familie, jeg har hva jeg trenger og mere til, jeg har dere som legger igjen ord og tegn på at ordene som deles er viktige (vet jeg har noen kommentarer jeg ikke har svart på, kommer kanskje). Jeg har kanskje mange utfordringer og begrensninger, men jeg har også så ufattelig mye å være glad for og takknemlig over. Det er et vers i Salme 33 som jeg stoppet opp ved, kanskje litt merkelig i denne sammenhengen, men det styrket takknemlighetsfølelsen i meg kraftig.

For Herrens ord er sant, alt han gjør, kan en stole på (v 4)

Jeg vet at Guds nåde, omsorg og forsørgelse er nok fordi jeg har erfart over mange år at han er trofast og god. Guds ord er sant og Gud er til å stole på, og når jeg vet det, da vet jeg også at jeg har mange, mange grunner til å velge takknemlighet- også når valget koster litt å ta.