Gudsfrykt kobles oftest sammen med at Gud er hellig og allmektig, men det er også en dimensjon av gudsfrykten som vokser ut av en opplevelse og innsikt om Guds ufattelige nåde og kjærlighet som kommer fra dypet av våre hjerter.

Frykt Herren og tjen ham i troskap og av et helt hjerte. For se hvor store ting han har gjort mot dere! (1. Sam. 12:24)

Gudsfrykt er et ord vi ikke bruker særlig ofte lenger. Vi kjenner til det, men det er blitt noe fjernt og vagt for oss. Og det har nok mye sammenheng med at vi lever i en tid der lite anses som hellig og Gud anses som bare en av mange muligheter. Vi er mer påvirket av den tid og den kultur vi lever i en vi liker å tro.

Guttene mine får noen ganger tilsnakk for måten de omtaler Gud på. De læres opp til at noe er hellig og at vi skal snakke om Gud med respekt. De trenger ikke å være redd Gud, men samtidig er ikke Gud en som godtar alt uten å gripe inn med straff og konsekvenser. Selv om andre bruker ord og snakker på en måte, betyr det ikke at det er greit at de gjør det.

Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham. Frykt Herren, dere hans hellige! De som frykter ham, lider ingen nød.  Unge løver lider nød og sulter; men de som søker Herren, mangler aldri det som godt er. (Sal. 34:9-11)

For meg er gudsfrykt noe jeg merker sterkt når jeg tenker på Guds storhet og at han er hellig. Gud er over alt og alle og han er alltid hellig, handler alltid riktig og han kan ikke trå feil. Hvordan kan man tenke på en allmektig Gud uten å kjenne på dyp respekt og ærefrykt? Men det er en annen form for gudsfrykt som rører ved mitt hjerte på en helt annen måte, og det er når jeg tenker på storheten og dybden i hans kjærlighet. Gud elsker meg så høyt at han gav sin sønn for meg. Jesus led og bar straffen for meg. Faderen oppreiste sønnen for at jeg skulle kunne få del i oppstandelseslivet. Ånden er tilstede for å hjelpe, trøste, styrke og lede meg. For en kjærlighet. For en nåde. For en Gud.