Mange av oss sier at vi er villige til å følge Jesus hvor som helst, hvor han leder, vil vi gå. Men hvor villige er vi egentlig? Jeg vet at jeg er nødt til å ta bestemmelsen igjen og igjen, for det er ikke alltid når mulighetene byr seg at jeg føler så veldig for det.

Vil jeg følge Jesus til nabohuset og høre på frustrasjon og fortvilelse?
Vil jeg følge Jesus til legekontoret når venninnen skal på enda en ny undersøkelse?
Vil jeg ta Jesus med i bilen når den eldre herren på butikken trengte hjelp hjem?
Vil jeg følge Jesus på fotballkamp når ett av barna jeg kjenner ikke hadde noen hjemme som kunne være med den dagen?
Vil jeg følge Jesus og hente noens barn på skolen eller sfo fordi foreldrene måtte på en avtale?
Vil jeg følge Jesus til sykehuset og besøke noen som er innlagt?
Vil jeg følge Jesus til aldershjemmet og besøke en eldre tante som egentlig ikke er tanta mi?
Vil jeg følge Jesus til bokollektivet for nye flyktninger og tilby fellesskap og hjelp?
Vil jeg følge Jesus på språkkurs for innvandrere?
Vil jeg følge Jesus til parken der de «utslåtte» holder seg?
Vil jeg følge Jesus og handle litt ekstra mat og levere til noen som trenger det?

Vil jeg følge Jesus ut i verden der menneskene som trenger ham er?

og i disse sommer og ferietider;
vil jeg også i ferien være opptatt av å følge Jesus dit han går eller er dette tiden kun for å pleie meg og mine?