I mange sammenhenger er det stort fokus på å få mennesker til å stille opp som frivillige, også i menigheter. Og som i de fleste sammenhenger er det også i menigheter en «liten kjerne» som bærer størstedelen av lasset. Noen gjør veldig mye og ofrer veldig mye for at menighetens aktiviteter skal la seg gjennomføre.

Og det er på sett og vis bra, for vi trenger frivillige for å kunne tilby aktiviteter og samlinger der fokus er på Jesus, og vi er også kalt til å tjene Herren og våre søsken, men det er også en dårlig side ved dette som mange kjenner på, men som det sjeldent snakkes høyt nok om.

Mennesker som sier ja til å alltid stille opp blir for ofte «utnyttet» og de får for lite anerkjennelse for all den tid og de krefter de legger ned. Vi har tappet for mange søsken for alle deres krefter og deres motivasjon ved å ubevisst «bruke dem» for å holde menighetens aktivitetsnivå oppe. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt de samme menneskene sukke om at de er spurt om å stille opp den lørdagen også, eller ledere si at det er bare å ringe han/henne, de sier alltid ja. Tar vi noen ganger ett skritt tilbake, trekker pusten og tenker over hva vi egentlig gjør?

Menigheten driver mennesker mot utbrenthet og tap av motivasjon ved å kun anerkjenne dem som arbeidshester og ikke se dem og anerkjenne dem som de unike og verdifulle mennesker de er.

Jeg tror på viktigheten av å delta i menighetens aktiviteter og at den enkelte av oss skal lette baken fra sofaen å bidra, men jeg tror ikke på en menighet som drives av noen få for de mange. Jeg tror alle er kalt til å delta i menighetens liv og gjennom det, tjene Gud og mennesker.

Er man den som alltid sier ja er det vanskelig å si nei, men det er viktig. Det er viktig å sette seg selv så høyt at man tar hensyn til egne behov for avkobling, lek og fellesskap. Det er ikke galt å ta seg selv og ens behov for hvile og avkobling så på alvor at man sier at: «Nei den dagen kan ikke jeg komme, dere må finne noen andre». Det er lov å kjenne på at det blir for mye, for det gjør det for en del, og det er lov å sette foten ned og passe på eget hjerte og egen kropp. Hvis du ikke selv setter tydelige grenser på disse tingene, går veien sakte men sikkert mot utbrenthet og at man til slutt får helt nok av menighetens aktiviteter.

Så er jeg fullstendig klar over at når man gjør dette så er det alt for mange ledere som trekker frem og vifter med «dårlig samvittighet»-kortet. Ja men hvis ikke du kan, det er jo ingen andre… Vet du hva, noen ganger må man si ja å ta et ekstra tak, slik er det, men ikke alltid. Det er ikke alltid du som skal sørge for at det er mat i hus, dekkede bord og at toalettene er rene og pene. Det er fellesskapet sitt ansvar, ikke bare ditt. Det er lov til å ta hensyn til seg selv og noen ganger bare slappe av hjemme, gå ut med venner eller tenk, å være i menigheten bare for Jesus og fellesskapets sin skyld (og ikke for å gjøre noe). Hvis du ikke tar vare på seg selv, hvordan skal du ellers finne ny glede og giv til å stå på videre? Hvordan skal du ellers hente inn nye krefter og ny motivasjon?

Du er kun et menneske og det betyr at du i tillegg til dine muligheter også har dine begrensninger. Det er ingen skam i å kjenne på egen begrensning, ei heller å sette foten ned å si nei når du egentlig ikke orker mer. Tar du vare på deg selv så vil du stå mye sterkere og også, holde ut uten å gå på unødige smeller.