I Norge er det knyttet en stor dose skam til det å slite. Om det er økonomisk, ift sykdom eller annet er det å ikke klare like godt eller kunne like mye som andre en stor utfordring for flere og flere mennesker. Dessverre er det mange som ikke vil tro at det er slik her til lands, men selv om de ikke vil se at mange mennesker prøver å skjule at de sliter, forandrer det ikke sannheten om at nettopp dette er virkeligheten for mange.

«Menigheten er for middelklassen» sa en leder til meg, aktiviteter og annet legges opp for dem og innen et prisområde flertallet kan klare. Denne lederen erkjente at det er dessverre slik det er, men han så langt mer enn de fleste gjør. Han så at det var mennesker som slet, som ikke hadde mulighet til å delta på lik linje med flertallet og vet du hva det flotteste er? Han gjør noe for å forandre på dette. Han lærer opp medledere som skal se at dette er virkeligheten for noen av dem de møter og han utfordrer dem både på tilrettelegging og utøvende omsorg gjennom tilstedeværelse, praktisk og økonomisk hjelp- både gjennom hvordan han leder det arbeidet han har ansvar for OG gjennom sitt eget levde liv.

Da minsten og jeg spiste middag i kveld fortalte jeg at jeg hadde meldt dem på morgendagens tur med juniorgjengen i en av bygdas menigheter. Jeg hadde utsatt påmeldingen fordi jeg ikke hadde penger til det, men så oppdaget jeg i dag at en snill sjel har gitt oss en liten slant (Snakk om at Gud kjenner behovene før vi ber, for jeg oppdaget også at pengene var satt inn på konto dagen FØR jeg fikk vite om turen). Vi snakker også om at det er flere enn oss som opplever det vi gjorde nå, at vi ikke alltid har penger til slike ting, og at det kjennes ikke greit ut å være den som ikke kan være med på det gøye. Så sier jeg at vi fikk dobbelt av hva turen koster for dem to og at jeg hadde bestemt at alle pengene skulle gå til turen, for kanskje var det også noen andre som ikke hadde penger og som nå kunne få være med? Noe minsten er helt fortrolig og fornøyd med.

Jeg forteller at det står i Bibelen om at Gud gir oss mer enn vi trenger slik at vi skal ha nok til «all god gjerning»  og at gjennom at vi fikk hva vi trengte, og kunne gi videre det vi ikke trengte, er flere mennesker blitt hjulpet av dette ene mennesket som så et skjult behov og handlet på det.

Jeg forteller ikke dette for å få sympati eller for å svartmale virkeligheten vår, men for å sette lys på at det er mennesker rundt oss alle som trenger en hjelpende hånd. Noen trenger selskap, noen trenger kjørehjelp, andre trenger en pose mat, mens noen trenger en som kan høre på hjertesukkene deres og gi en varm klem. Hvis vi virkelig vil se, så er det så mange behov rundt oss, så mange mennesker som sliter med det ene eller det andre. Det er ikke slik at fordi om de fleste har det greit og fordi om det for de fleste ikke er et problem, så er det slik for alle, det er alltid noen som sliter og som trenger en ekstra stor dose omsorg, hjelp, nåde og kjærlighet. Og disse får du oftest ikke høre om i menighetens foajé, disse historiene kommer frem utenfor menighetens fine vegger og kun for ører som hører mer enn ordene om at det går greit nok.

Hvis vi virkelig vil se, hvis vi virkelig vil spørre Gud om å få et hjerte mer likt hans, så vil vi oppdage mer og mer at det faktisk er mange mennesker som sliter i skjul. La oss våge å gå inn i deres hverdag og bry oss på en ekte måte, la oss bringe lys inn i deres mørke slik Mesteren selv ble lys for en mørklagt verden.

Våger vi å gå inn til mennesker og dele deres skjulte  utfordringer vil vi oppdage at mange skatter er gjemt der og at de kun trenger litt hjelp for å begynne å skinne som strålende lys igjen.