Ikke spar deg fattig

Noen ganger kommer Gud og ber oss om å gi siste rest av hva vi har. Om det er tid, overskudd eller penger, er ikke det viktigste her, men vi snakker om hva gjør vi når Gud ber oss om å gi det lille vi har igjen til noe han minner oss om?

Vi vet egentlig at Gud vet best og at han har kontrollen, men samtidig så klarer vi ikke å slippe taket og la Hans vei være vår vei. Vi har ikke den tillit til hans kjærlighet, nåde og forsørgelse som vi skulle hatt- og dermed tror vi at vi må ha kontrollen og bestemme selv. Det triste i det er at vi uten å være klar over det søker etter egen tilfredsstillelse i stede for å ha fokus på hva som ærer Gud og hjelper andre.

Det blir som om Gud sier:
– Jeg har kontrollen, la meg styre skuta.
Og vi svarer:
– Jeg vet hva som kommer og hva som er beste vei for meg,
og så tar vi kontrollen fra Gud og legger om kursen slik vi tror den passer oss best.

I 1. kongebok 17 er historien om Elia og den fattige enka i Sarepta nedtegnet. Profeten ber om å få litt vann og litt brød og får svaret om at det er nesten tomt, nå skal hun lage mat til sønnen og seg selv en gang til og så skal de legge seg ned å dø. Profeten sier at hun ikke skal frykte, hun skal gjøre som hun har tenkt, MEN hun skal først bake en brødleiv og komme med til profeten, deretter skal Herren selv passe på at verken mel- eller oljekrukken vil gå tom så lenge tørken og hungersnøden varer.

Er det vi som står i samme situasjon som denne enken, er det ikke like enkelt å tenke at det er bare å gå i tro på det ord man har fått, men det er nettopp dette mot og den tillit denne enken viser. Hun velger å stole på det Guds ord som blir talt gjennom profeten, og det blir ikke til hennes undergang, men hennes redning. Hun går ikke fortere tom for mat, hun får mer. Ber Gud deg om å dele det lille du har igjen med et av han sine barn, så vil han også sørge for at du får det du trenger. Men det er du som må velge å være modig og handle på det ord Gud taler til deg.

Vi skal ikke hjelpe oss fattige, men vi må også huske at om vi ikke hjelper når vi blir minnet om det, så blir vi fattigere. Fattigere i vår vandring med Gud, fattigere i vårt eget hjerte og liv, fattigere i vårt forhold til andre mennesker, og ja, noen ganger også økonomisk fattigere fordi vi frarøver oss selv muligheten til å leve under Guds velsignelse og forsørgelse.

 

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s