Mens vi pakket guttenes julegaver ble det endel frustrasjon fordi de fant ut at det var ikke bare enkelt å få krøller på båndet, men det ble også stor glede de gangene de fikk det til. En ting vi fant ut var: Det røde båndet var enklere å få krøll på enn det som var gullfarga. De gjorde det samme, men med det ene båndet var det håpløst, mens med det andre funket det. Tenk om vi hadde funnet ut litt tidligere at det var enklere med det røde enn det gullfarga? Da hadde vi sluppet frustrasjonen de ti første pakkene førte med seg…

Jeg kjenner meg faktisk utrolig godt igjen i dette, jeg går gjennom hverdagen og gjør så godt jeg kan og gir mitt beste, men det virker som om alt skjer for stengte dører og lukkede ører. Det føles som om hva jeg er og gir faller dødt til jorda, det bringer ingenting tilbake…

Så kommer det plutselig en dag innimellom der alt plutselig går på skinner. Jeg gjør akkurat det samme som før, men plutselig får jeg innpass med ordene mine, plutselig når omsorgen et hjerte, plutselig er det som om alt er riktig og akkurat som det er ment å være. Det bringer en dyp tilfredsstillese og glede som øker takknemligheten til Gud for at jeg får være en del av hans nådefulle og omsorgsfulle plan.

Men jeg vet aldri når de dagene og stundene kommer, jeg vet aldri når jeg møter de menneskene, det skjer bare plutselig- akkurat som da guttene plutselig oppdaget at det eneste de trengte å gjøre for å mestre båndkrølling, var å bytte bånd. Bare sånn helt plutselig er alt greit og enkelt.

Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. (1.kor. 3:7-9)

Hvorfor jeg skriver dette? Fordi vi alle møter mennesker vi føler vi ikke når inn til. Vi ønsker å vise omsorg, men det treffer ikke hjertene. Vi ønsker å gi gode ord, men de preller av. De varme klemmene avvises og det er bare vanskelig å vise at vi bryr oss og vil godt.Når vi møter disse menneskene er det viktig at vi ikke gir opp å gjøre godt. Det er nødvendigvis ikke hva vi gjør og sier som er «galt» det er bare det at dette mennesket ikke er klar- er villig- til å ta imot hva vi ønsker å gi. Om en ikke vil, så prøver vi med neste, og neste og neste og… plutselig så møter vi et menneske som tar til seg både varme klemmer, gode ord og omsorg.

Og til og med i de tilfeller der vi føler vi møter stengte hjerter og dører, vil Gud la den omsorg og nåde vi deler virke i dette mennesket. Kanskje er det nettopp litt vanning av et hardt hjerte som må til for at dette mennesket litt senere kan ta imot mer?

Føler du som meg at ofte så kommer det du sier og gjør til kort, at du når ikke menneskene? Ikke gi opp. Fortsett å gjøre godt. Ditt (og mitt) ansvar er å leve liv i lydighet til Guds ord og å dele den nåde vi selv er møtt med, og så er det faktisk Guds ansvar- og ikke vårt- å ta seg av resten.

***
Dagens gave i kalenderen på den andre bloggen er en 8pk til-fra lapper, eneste du trenger å gjøre for å delta i trekning er å fylle ut skjema og sende inn innen kl 24