Men nå sier Herren over hærskarene: Gi akt på deres veier!
Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette…

Dere venter mye, men se, det blir lite. Dere får avlingen i hus, men jeg blåser den bort.
Hvorfor? sier Herren over hærskarene. Fordi mitt hus ligger i ruiner mens dere har det travelt med deres egne hus.
(Hag. 1:5-6a,9)

Gårsdagens ettermiddag gikk i all hovedsak med til avising av kjøleskap med frys. Jeg har visst at det var nødvendig i flere måneder, men det ble alltid utsatt. Kroppen var ikke på min side og utfordringene kom inn på rekke og rad. Jeg fant aldri krefter eller tid til å få det gjort. Men i dag oppdaget jeg plutselig at uansett hvor mye jeg holdt frysedøra inntil så ville den ikke holde seg igjen. Så da var det ingen vei utenom. Frysevarer over i fryseboksen, meierivarer i kjøleboksen og resten på benk og bord. Så var det bare å koble av og vente på at is kunne løsnes, alt kunne vaskes og tørkes og så sette alt på igjen og la det surre ett par timer til at mat og frysevarer igjen kunne på plass.

Mens jeg holdt på med dette kom jeg til å tenke på at dette er likt oss og endel av de ting Gud minner oss på vi enten skal gjøre eller skal slutte å gjøre. Vi utsetter å gjøre godt og vi utsetter å slutte med å gjøre det som ikke er bra for oss. Har Gud minnet oss på å gjøre/slutte med noe, så bør vi aldri utsette det, uavhengig av hva det er. Hvis vi gjør hva Gud sier med en gang så slipper vi mange tilleggsutfordringer og det hele går enkelt for seg.

De siste dagene har jeg lest endel i de små profetbøkene og felles for dem alle er at Gud i mange år og gjennom mange profeter har talt til sitt folk om at de må slutte å følge egne lyster og avguder og de må vende tilbake til å tjene Gud alene. Vi vet at folket i generasjoner overhørte Guds tiltale, og hele tiden så vokste synden deres seg større og de ble mer og mer ugudelige både som folk og enkeltpersoner. Hadde de bare hørt med en gang hadde både enkeltmennesker og nasjon sluppet unna så mange vanskeligheter, så mange vonde år og så mye smerte… men de hørte ikke. Som isen i det skjulte hadde bygget seg opp bak skuffene i fryseboksen min, så vokste i det skjulte syndene til folket seg sterkere og flere i antall. Men en dag var det nok, en dag sa Gud stopp.

Sier Gud ‘stopp med noe’ til oss, bør vi adlyde umiddelbart. Sier han ‘gjør så og slik’, så burde vi gjøre det øyeblikkelig, vi bør aldri utsette det evige. For, Guds tiltale til oss i slike ting dreier seg ikke bare om mitt liv her og nå, det dreier seg om å høre og adlyde den evige Gud, om å vokse i vårt indre menneske slik at vi forberedes for evigheten og det handler til sist om å bevare det evige liv.

Jeg kunne nok ha halt meg til å av-ise frys og kjøl en eller annen gang i løpet av høsten, men jeg utsatte det alltid til en «bedre og mer passende dag». Den dagen kom aldri og jeg satt til slutt i en situasjon der jeg ikke hadde annet valg enn å gjøre det. Hvis vi utsetter å handle på Guds ord og tiltale, så vil vi få flere muligheter etter som tiden går, men hvis vi fortsetter å utsette det hele tiden, vil Gud til slutt si at nå er det nok og nå må du ta konsekvensene av å ikke være lydig.

Jeg velger å ta lærdom av dagens opplevelse fordi jeg tror det er Gud som ved sin Ånd viste meg likheten og sammenhengen mellom min hverdagsopplevelse og vårt åndelige liv. La oss bestemme oss for å ikke utsette hva enn Gud minner oss om, la oss gjøre det med en gang slik at vi slipper at det hele vokser over hodet på oss og blir en utfordring som nesten er for stor til å klare.