Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge. (Sal. 25:12)

Den ene gutten min har i noen år slitt med mage, smerter og manglende energi. Det har ikke vært mye hjelp å få i helsevesenet selv om vi har vært innom lege, sykehus og spesialist endel ganger. Uansett hva som er gjort, så er og blir gutten dårlig. Nå er vi igang med ny diett og håper at denne gangen vil vi kanskje finne en løsning… Og siden vi bare har holdt på med dette nye i ei uke, har det jo åpnet opp for at jeg tenker mye på det, leser meg opp og også får innspill fra Den Hellige Ånd på likhetstrekk med våre åndelige liv.

Det har seg slik at hva norske myndigheter anser som et sunt og godt kosthold nødvendigvis ikke er det for alle. Det finnes endel mennesker som rett og slett blir syke av å holde de norske kostrådene. Det betyr ikke at rådene er dårlige (for det er de ikke), men de passer bare ikke til alle. Og hvem de ikke passer for? Jo, den veien må man ofte finne selv. Man må ofte til med «å prøve og feile»-metoden for å finne hva kan jeg spise og hva kan jeg ikke spise? Og i hvilke mengder kan jeg eventuelt spise noe uten å bli dårlig? Det er en møysommelig prosess og den tar både mye energi, tankekraft, forandringer, tilpasninger og tid.

Nettopp det med at guttungen blir syk av å spise hva som anses som sunt og godt har jeg tenkt på i forbindelse med våre åndelige liv. De fleste ville sagt at grovt brød, frukt og grønnsaker og slikt er bra, men ikke for mitt barn, han blir dårlig av flere av disse tingene. Og slik er det med våre åndelige liv også. Fordi om flertallet mener at en type åndelig kost er sunn og god, så betyr det ikke at den er det for alle. Noen av oss kan ikke «ta til oss» det samme som andre kan og fortsatt holde oss åndelig sterke og årvåkne.

Mange vil mene at tv og film er ok, men for enkelte er det noe som tar dem bort fra Gud. For noen er mange aktiviteter et «must», mens for andre sliter det ut og tar fokus bort fra Herren. Fellesskap med venner er bra, men hvor går grensen for positivt og utviklende fellesskap og sosialt slabberas og sladreklubb? Og hvor mye tid er det riktig å bruke på dette? Hva vi fyller dagene våre med vil enten gi føde til eller utsulte vår ånd. Hva bruker vi så vår tid og energi på? Hva tar vi til oss av inntrykk og innspill?

Herren taler fortrolig med dem som frykter ham, han gjør dem kjent med sin pakt. Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han drar mine føtter ut av garnet. (Sal. 25:14-15)

Ønsker vi å leve nære Jesus og vandre i tett fellesskap med Gud, så er det viktig at vi er bevisste på hva vi tar til oss av føde som beriker det indre, åndelige liv. Jo nærmere vi vil Gud og leve overgitt ham, jo mer av hva flertallet ser på som «greit og sunt» må vi legge bort. Vil vi virkelig hundre prosent med Herren, så kan vi ikke la det sosiale og aktiviteter være den viktigste føden for vår sjel og ånd, da må vi sette av mer tid til bønn, bibel og fellesskap med Herren.

Mange synes det er nok å være frelst, være med i ei bønnegruppe/småfellesskap, delta på et møte og en aktivitet i menigheten i uka. De er fornøyde med det og de synes det er nok. Men har vi en indre lengsel etter å stadig komme nærmere Gud og lære ham bedre å kjenne, så må vi ofte gi slipp på og gå bort fra hva flertallet synes er greit nok.

For dem med denne dype, indre lengsel vil ikke litt bibel, en kort bønn og et møte nå og da være sunn kost, det vil være med på å sulte dem ut. For dem som vil videre er veien ofte å fjerne seg litt mer fra fellesskapet og bruke litt mer tid alene med Herren over åpen bibel og med bedende ånd.