Siden jeg er så heldig å ha overnattingsgjest i hus velger jeg å hente fram ett innlegg skrevet og postet for ett par år siden. Ønsker dere alle ei god og velsignet helg.
Fatt mot, du er Guds dyrebare barn!
*****

Når føler du deg mest elsket av Gud? Når du er på topp eller på bunn?

Vi vet det egentlig, å kjenne Jesus og å få være i Guds nærvær er hvor vi opplever ekte glede og dyp fred. Det er i Faderens trygge favn at vi finner ubetinget kjærlighet. Det er ved Herrens bord vi finner en utømmelig kilde av styrke, glede, fred, visdom og alle andre velsignelser. Det er gjennom å bli likedannet Kristus vi får nærmere kjennskap til hvem Gud er og hvor god han er. Det er gjennom at vi blir mindre i oss selv at Gud får rom til å øse ut mer av seg selv inn i våre liv, og gjennom at han får vokse, mens jeg avtar, finner jeg større styrke, dypere glede, nærere fellesskap.

Men det er en del av meg som vil klare selv. Jeg vil vise at jeg er god nok, at jeg fortjener det gode, at jeg er verdt både tid og krefter. Uansett hvor mye jeg sier jeg ønsker ubetinget kjærlighet, så sliter jeg med å ta det imot. Det skader egoet at andre elsker meg når jeg har gått på tryne. Det bringer flauhet i hjertet når andre ser at jeg «mister grepet» og ramler sammen. Det knekker stoltheten når jeg foran andres øyne feiler, snubler, faller og bare gir opp. Jeg vil bevise både overfor Gud og mennesker at jeg fortjener aksept og kjærlighet.

En av de tøffeste tingene for meg er faktisk å akseptere Guds nåde og kjærlighet for meg. Jeg har ikke problem med at Gud elsker og er nådefull mot menneskeheten og andre mennesker, men jeg sliter med å godta og ta imot det samme i mitt liv. Det er så lett å børste bort ordene jeg er glad i deg, stolt av deg og du er fantastisk. Jeg sliter med å våge å ta dem fullt og helt til meg, å tro dem med hjertet er litt for vanskelig. Jeg vet at jeg ikke burde være slik, men jeg er slik… og jeg har mange ganger lyst å grine over at jeg er slik.

For jeg kjenner mitt hjerte bedre enn mennesker flest. Jeg vet jeg feiler og faller, jeg vet jeg er svak og orker ikke alltid å kjempe, jeg vet jeg mister tålmodighet og tenner på alle plugger, jeg vet… og jeg vet at innfor Gud er det kun en ting jeg fortjener: Evig straff fordi jeg har syndet mot ham.

Samtidig vet jeg at det er en ufattelig kjærlighet og en nåde som overgår alt hva mitt sårede, svake og trengende hjerte lengter etter. Hva jeg trenger finner jeg hos Gud og Gud alene. Gud elsker meg og han ordnet selv opp i hva jeg ikke kan klare. Jesus tok min skyld på seg, han sonet min straff og ved hans blod er jeg vasket ren og kan med frimodighet tre frem for Herren. Jeg er ikke lenger en fiende av Gud, jeg er hans elskede datter. Jeg er ikke lenger en omstreifende vandrer, jeg er hjemme hos Gud. Jeg er elsket på tross av alle mine feil og min tilkortkommenhet, jeg er akseptert på grunn av hva Jesus gjorde.

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1)

Gud hjelp meg å slippe stoltheten, hjelp meg med å rive ned murene jeg har bygd opp for å beskytte hjertet, hjelp meg å ta inn din grenseløse, evige, perfekte, barmhjertige og gode kjærlighet. Hjelp meg til å slippe deg inn og hjelp meg til å kunne ta imot din kjærlighet.