Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. (Joh. 1:14)

Evangeliet er de gode nyheter, nyheten om at Jesus kom, tok på seg vår skyld, gjorde soning og med alt dette åpnet en vei for oss til Faderen. Men dette gode budskapet, hvordan ser det ut?

Hvordan vil «gode nyheter» se ut for en som er sulten, tørst og trøtt? Vil det være en 2-minutters utlegging om at Jesus har gjort alt og det er bare å ta imot med en kort bønn? Eller er gode nyheter de som gir varme klær, noe å spise og ord om at jeg elsker deg fordi Jesus elsket meg først?

Hvordan vil de «gode nyheter» se ut mot en som er deprimert og motløs? Er det de fromme ordene om at du er ikke alene og jeg skal be for deg mens man hurtig haster videre? Eller er det den som setter seg ned og sier: Fortell meg, jeg lytter mens de med omsorg deler smerten og byrden og gjennom en klem og påfølgende ord gir nytt håp og styrke?

Vi tenker først og fremst på evangeliet, på de gode nyhetene, som ord, men kanskje er det mer riktig og virkekraftig hvis vi lar ordene få liv gjennom våre handlinger? Akkurat som ordet ble menneske må vi mennesker bli ordet, og det betyr at vi må mer enn å snakke, vi må leve ut hva vi tror på. Ingen av oss kan redde hele verden, men vi kan alle være tilstede for det ene mennesket som er rett foran oss.