Tid for en timeout

La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser! Til deg setter jeg alltid mitt håp. (Sal. 25:5)

Noen dager trenger jeg mange flere timeout enn andre dager. Eller, jeg er ikke sikker på at det er helt sant, for jeg har tenkt på om det er slik at jeg kun føler jeg trenger det mens sannheten er at jeg egentlig trenger dem alle slags dager? Enkelte dager opplever jeg  egen tilkortkommenhet, sårbarhet og fattigdom så mye sterkere enn jeg gjør andre dager, og i de stundene er det mye enklere å gjenkjenne og anerkjenner at jeg trenger de timeoutene. På mine mer sterke og lysere dager kjenner jeg ikke det behovet like sterkt og derfor blir det ikke like mange av de bevisste «vend sinnet mot Herren pausene».

Det er når jeg vender meg mot Gud og er ærlig om hvordan jeg har det, føler det og tenker at jeg kan få hjelp. Når mine bekymringer øses ut for ham, så blir det rom for at hans fred kan fylle hjertet mitt. Når mine tårer væter hans føtter, blir en mild kjærlighet øst over meg og han står opp for meg. Når jeg lar min sorg komme fram for ham, så kan hans trøst styrke og lege meg. Når jeg vender meg mot ham som jeg setter mitt håp, min tillit og min lit til, så finner jeg hjelp og styrke til å fortsette litt til.

Jeg er inne i en periode der det blir mange daglige timeout-er, og det er på en måte greit, for når jeg minner meg selv på hans løfter så husker jeg også at Gud er nær de sønderbrutte på en spesiell måte, og fordi jeg innrømmer egen indre fattigdom og svakhet så står jeg i en posisjon der jeg på en spesiell måte kan erfare Guds kjærlighet, nåde, barmhjertighet og hjelp. Som jeg har sagt før, Gud helbreder ikke de friske, men de sårede og syke. Han trøster ikke de sorgløse, men de sorgfulle. Han løfter ikke opp de som springer i egen kraft, men de som faller eller bare har krefter til å kravle seg ett og ett skritt videre. Sannheten er at jeg egentlig er på et veldig velsignet sted, et sted hvor jeg kan stole på at Gud vil gripe inn og at han vil være mitt alt i mitt ingenting. Jeg kan stole på nåden og stole på løftene. Gud er alltid trofast og nær og han vil aldri svikte eller forlate meg.

(og bare så det er sagt, det føles ikke alltid slik ut FØR jeg begynner å legge alt mitt ned for Gud, men når jeg tømmer ut mitt og løftene blir levende ord i hjertet, da kjenner jeg på både glede, styrke og takknemlighet midt i det tunge).

Kjenner du at dagen i dag og livet i seg selv er for mye? Ta en timeout, ja helst ti, Gud venter på at du gir ditt til ham så han kan gi deg av sitt.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.

(Sal.62.6-8)

 

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s