Han som stiller stormen

I går hadde jeg en morgenavtale, så etter at guttene var sendt på skolen pakket jeg sammen mitt og kom meg ut døra. Utenfor holder huseier på med noe arbeid og vi snakker litt før jeg kjenner at nå må jeg gå. Etter farvel så er det i bilen og avgårde med meg. Jeg kommer 6-7 km før det er stopp, det ser rett og slett ut som høyre bakhjul på bilen har tatt fyr så mye røyk kommer det fra det. Jeg tar runden rundt og får brentlukt slått imot meg mens jeg ser røykskya står. Jeg tar hånda nærmere og kjenner at det er brennhett. Det ser ganske så dramatisk ut, så jeg finner ut at jeg tar en telefon til verkstedet før jeg fortsetter. Der får jeg en forklaring på hva det kan være, hva jeg midlertidig kan prøve og så får jeg avtalt en verkstedtime. Jeg kan kjøre videre, men i morgen må jeg inn for å se nærmere på det hele.

Jeg tenker at det var jammen meg godt jeg reiste da jeg gjorde, for de ti minuttene jeg hadde ekstra er plutselig spist opp. Tenk om jeg ikke hadde hørt på den lille indre stemmen som sa jeg måtte komme meg avgårde? Tenk om jeg hadde overhørt Den Hellige Ånds forsiktige veiledning? Da hadde jeg vært for sen til den avtalen jeg hadde, som jeg forresten rakk kun på sekundet.

Når jeg er i bilen etter verkstedtelefonen rister jeg lattermildt på hodet og sier til Gud at dette er ikke med i mine beregninger, så du må hjelpe. Jeg legger det over på han som har lovet å være med hver dag og som sier at søker vi hans rike først, skal vi få det andre i tillegg. Jeg smiler både over denne episoden og også alt annet som har skjedd de siste ukene etter at jeg så klart og tydelig fikk ordet om at Gud skal vende skjebnen for oss. For det har rauset inn i lassevis med utfordringer, komplikasjoner og ikke-planlagte avtaler og ting. Men tilbake til bilen min…

… det så gruelig dramatisk ut, tenk om jeg hadde latt det styre meg? Tenk om jeg hadde trodd de overdramatiske tankene og de nedslåtte følelsene jeg først kjente på? Tenk om jeg hadde begynt å kikke på bølgene og stormen som der og da kastet seg mot meg? Hadde jeg da kunne ristet lattermildt på hodet?

Det er ofte slik at vi begynner å vakle når stormkastene kommer mot oss, og ofte er det en enkelt grunn til det: Vi tar blikket bort fra Jesus og begynner å fokusere på stormen. Når vi ser på hva som kommer mot oss, begynner vi å tvile. Tvile på Guds tilstedeværelse, tvile på Guds evne til å hjelpe, tvile på at løftene er sanne, ja til og med tvile på Guds kjærlighet og nåde mot oss. Hvor er du Gud? er tanken mange har. Men som Jesus var rett foran Peter da han begynte å synke, så er Herren ved vår side også gjennom våre stormer. Han er ikke på andre siden og venter, han er der, rett ved oss.

La oss huske at selv om de stormene vi opplever både føles og ser ganske så dramatiske og alvorlige ut, så er vi ikke alene. Vi kan løfte hodet og feste blikket på vår frelser og troens opphavsmann og opprettholder. Vi kan se på Jesus, se på han som stiller stormen. Vi vet at det pågår en storm, men det er ikke den vi skal fokuserer på. Vi skal fokuserer på han som sier «frykt ikke for jeg er med deg og jeg vil hjelpe deg». Vi skal ha blikket solid festet på han som har evnen til å stille stormen med et eneste ord, på han som alltid er trofast og med oss hvert eneste sekund av våre liv.

Om du opplever at livet er stormfullt, så frykt ikke dyrebare venn, Jesus er der med deg- og som han hjalp Peter opp på vannet igjen og gikk ved hans side til båten, vil han hjelpe deg til å vandre støtt igjennom stormen. Og som disiplene opplevde at Jesus stillet stormen rundt dem, vil du oppleve at Jesus stiller stormen i ditt liv, først og fremst stormen som raser i ditt indre, men kanskje også stormen som raser rundt deg.

Du er ikke alene i livets storm, han som har makt og kraft til å stille stormen er der sammen med deg, frykt ikke.

5 tanker om “Han som stiller stormen

  1. Det er så fint å gå til Guds Ord. Ap.gj. 7 Stefanus har en lang frimodig tale. Fariseerne og de skriftlærde raser mot ham. Stenene begynner å hagle. Blodet renner. Da åpner Gud himmelen for ham. Han får SE Jesus stå ved Faderens høyre hånd. Hans ansikt begynner å lyse som en engels ansikt. Hans hjerte blir fylt med Guddommelig kjærlighet. Og han er i stand til å tilgi de som kaster sten. Jeg spør ? Svikter Gud når stenene hagler ? Nei, og atter nei !

    • Gud svikter aldri, men vi svikter mange ganger i å se hans nåde og omsorg. Må våre blikk være festet på vår frelser og redningsmann.
      Guds fred og velsignelse

  2. Takk igjen kjære deg, så godt å lese det du skriver. Jeg skrev igår om stormen som truer i vårt liv, jeg kjenner på en veldig og dyp redsel for å miste henne og kjenner at det er ufattelig viktig at jeg fokuserer på Jesus og ikke på stormen skal jeg klare dagene, og ikke minst, nettene. Først og fremst ber jeg om frelse for henne og så helbredelse. Så tungt livet kan være, takk og pris at vi har Jesus. Han bryr seg om alle våre utfordringer. God klem til deg ❤ Pam

    • ja ofte er nettene verre enn dagene for da kan vi ikke «gjøre bort» uroen med aktiviteter og oppgaver, da raser stormen i sinnet på sitt verste. Ber om en Guds inngripen i din datters liv og at du skal få kjenne at Gud er nær dere i det tunge dere står oppi. Du er dyrebar, kjære deg

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s