Det er dager det det å stå opp og komme seg gjennom dagen er en stor prestasjon i seg selv. Det er mange ulike grunner til at vi kan ha det så tøft. Vi kan ha gjort for mye og møtt veggen, vi kan slite med helsa, vi kan ha mistet jobben eller noen vi er glade i, vi kan ha hatt for mange utfordringer på rekke og rad og mye annet. Vi blir innimellom tomme og makter ikke tanken på neste dag, ja hvordan kan vi når det er ille nok å komme gjennom den neste timen?
Jeg har vært der flere ganger. Det er dager der jeg er takknemlig for å ha kommet meg opp av senga, for å ha fått mat i guttene og fått dem på skolen og etterhvert, fått laget middag, hjulpet med lekser og annet. Dager der det rent elementære kjennes ut som ALT for mye. Jeg husker da barnehagen bestemte at foreldrene skulle begynne å ta med frukt i stede for at barnehagen kjøpte inn, jeg hadde mest lyst til å sette meg å grine da vi tok den avgjørelsen. Jeg var så langt forbi sliten og hadde så utrolig mange utfordringer i en allerede vanskelig og vond hverdag, og så kom dette. Det ble den berømmelige dråpen den gangen, jeg var full av tårer på innsiden og sukket for meg selv: Hvordan skal jeg huske dette også oppi alt annet? Jeg kan smile av det i dag, mange år etterpå, men det var virkelig så ille for meg som jeg beskrev. Jeg ville helst bare grine og visste ikke hvordan jeg skulle klare dette også. Ikke bare fordi jeg måtte huske enda en ting, men også fordi det ville bli en ekstra økonomisk belastning på flere hundre kroner i måneden, og jeg levde allerede i tro for flere nødvendigheter. Jeg sukket foran Gud og jeg gråt mine ikke så modige tårer, jeg trakk pusten og fortsatte.
Og det har jeg måtte mange titalls ganger siden den gangen. Sukket til Gud, grått mine tårer, trukket pusten og fortsatt. Og jeg kan ikke si at alle gangene har det kommer inn en oppmuntring, kommet uventet hjelp, et vers som ble levende og slikt (for jeg husker ikke detaljer fra alle gangene), men jeg vet det har skjedd mange, mange ganger. Jeg har gitt det over til Gud og stolt på at han er mitt alt i mitt ingenting, og så har jeg fortsatt. Og jeg har fått den støtte, mat, oppmuntring og de ord jeg har trengt for å gå videre.
Profeten Elia opplever etter å ha stått opp mot Baal-profetene på Karmelfjellet (1. Kong. 18) å få Jesabel mot seg. (1. Kong. 19) Han har mistet det motet han hadde tidligere, blir redd og flykter for å berge livet. Når han kommer til Beer-Sjeba lar han tjenestegutten være igjen og fortsetter en dagsreise ut i ørkenen. Her finner han en gyvelbusk som han legger seg under og han ber om å få dø. Han makter bare ikke mer, og etter å ha bedt legger han seg og sover.
Jeg kjenner meg så igjen i den tanken der. Hva jeg møter i min hverdag er så langt forbi hva jeg evner å tenke at jeg kan klare, og jeg makter bare ikke tanken på å måtte fortsette.
Men der kommer en engel fra Herren og vekker ham og sier Elia skal spise. Elia ser en brødleiv, spiser den og legger seg igjen.
Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. (1. Kong. 19:7-8)
Gud sørget for at Elia fikk hva han trengte for at han både kunne samle krefter og fortsette. Hadde ikke Elia fått mat, ville han vært for svak til å fortsette, og hadde han ikke fortsatt, så ville han heller ikke opplevd det mektige øyeblikket ved Horebfjellet der han får erfare Gud gå forbi ham på kort avstand, ikke i storm, jordskjelv eller ild, men i en skjør stillhet.
Mange av de menneskene vi leser om i Bibelen hadde stunder der de i menneskelig kraft og forstand ikke kunne forstå hvordan de skulle klare å fortsette, men Gud var nådig og god mot dem alle. Han sørget for at de fikk de ord, den trøst, den mat, den styrke, den oppmuntring, den profetiske tiltale, den åpne døren, den hjelp de trengte for å fortsette.
Opplever du at du ikke klarer mer? Gud er trofast, velger du å legge all frustrasjon tårer og tomhet på ham, vil han gi deg kraft til å fortsette. Hvordan du vil oppleve dette er vanskelig å si, men det kan være gode ord, uventet oppmuntringer, en liten gave, en varm klem, et ord fra Bibelen, en stille tiltale i ditt indre eller noe annet. Gud vil ikke svikte oss når vi er mer enn slitne og ikke vet hvordan vi skal fortsette, Han vil gi oss av sin kraft, nåde og kjærlighet slik at vi kan fortsette.
Ett ord for dagen 
Jeg blir imponert når jeg har lest innlegg på bloggen, alt du har klart! Ditt pågangsmot, overbevisning og samtidig evne til å leve for andre. Du skriver en sjelden blogg. En slags skinnende juvel som lyser opp i mørket! Jeg lurer av og til hvordan dine innlegg blir til? Er det dine tanker eller opplever du at det er Guds tanker som kommer til deg som du deler? Pleier du å be over det du skriver fast, eller er det forskjellig fra gang til gang? Det er i hvert fall mye visdom og oppmuntring å finne på bloggen. Mye åndelig næring. Takk!
Det var akkurat som jeg følte for å «gi» deg noe tilbake. Spørre deg hva du trenger?
En virtuell «klem» kan du i hvert fall få
LikerLiker
oi… nå ble jeg skikkelig rørt og bortimot taus…
Jeg skal komme tilbake til deg med svar senere i kveld, vil ikke starte på et svar som jeg ikke har tid til å fullføre nå (må ha mat ut av ovnen om noen få minutt, og sjekket bare innom i mens)
TAKK, varm klem og blessings ❤
LikerLiker
Hei igjen,
da tenkte jeg at jeg skulle skrive litt mer om hvordan innleggene blir til.
Jeg skriver bare når jeg kjenner at jeg får noe fra Gud, noe som betyr at det faktisk er ganger jeg har latt være å skrive fordi jeg ikke har fått noe spesielt å dele videre. Jeg kunne skrevet selv om det ikke var en tanke eller et vers jeg kjente noe spesielt for, men jeg har null interesse av å sitte her å skrive hvis ikke det er ord jeg føler er sendt fra himmelen. Det har å gjøre med at jeg kan gjerne dele ord og tanker som skaper gode følelser hos mennesker, men bare det ord som går ut fra Herrens munn bærer med seg kraft til å skape forandring i menneskers ånd, hjerte og liv.
Hvordan jeg får hva jeg deler er ganske forskjellig. Det kan være noe jeg opplever og så merker jeg at Guds Ånd gir meg tanker, vers eller visdom- og så deler jeg dette videre med andre. Det kan være en linje eller et ord jeg hører som setter meg igang på en tankerekke som blir et innlegg. Det kan være vers i Bibelen som på en eller annen måte står ut og andre måter jeg får ting på. Felles er at jeg alltid føler at jeg har fått en tanke eller et ord fra himmelen som jeg kan dele videre.
Alle innlegg er skrevet under bønn, for jeg vet at selv om jeg kan skrive slik at andre får nye tanker og følelser, så er jeg bare interessert i at de skal få komme nærmere Gud og oppleve at Han er nær dem. Dette er også grunnen til at jeg oftere enn mange snakker/skriver mye om helliggjørelse, overgivelse og lydighet mot Gud og Hans ord, selv om det skulle koste.
Håper det gav deg et lite innblikk i hva du lurte på, bare å spørre videre!
Så til det siste du spør om… der spør du faktisk vanskelig… Jeg er veldig takknemlig for klemmen, og jeg er veldig takknemlig for at mennesker ber for meg og guttene mine- og også deler evt vers /tanker de får med meg. På behovssiden har jeg lært å være takknemlig med det nødvendige og også, prøve å gjøre mest utav hva vi har. Pleier egentlig å si at du må spørre Gud, for jeg synes vi er heldige- selv om vi har det stramt, har vi nok. (Jeg vet det er vanskelig svar å forholde seg til, men er nå en gang slik det er 😉 )
LikerLiker
Den siste dråpen. Det som gjør at det renner over. Tenker på den sure kontordama på legekontoret her for et par uker tilbake som hånlig sa: «ja, er det ikke bare å spasere inn på ungdomsskolen og hente sønnen din, nå som du har fått en time så kjapt!» Og jeg som satt i bilen syk i min egen kropp og helt fortvilet og gråt, fordi jeg plutselig ikke engang kunne huske hvilken klasse han gikk i og hvor på skolen han kunne være. Gråt for alt og alle, lenge. Da rørte Gud ved hjertet mitt og jeg kom meg videre, nok en gang. Kjære Jesus ❤. God klem, Pam på heia
LikerLiker
Nå sitter jeg helt tårevåt i øynene… Jeg kjenner meg så igjen, både i det tunge, i smerten og i hvordan Gud i sin nåde og kjærlighet strekker seg ut og trøster, styrker og oppmuntrer oss. Hvor stor hans kjærlighet og nåde er mot oss. Laaang og vaaaarm klem
LikerLiker
Kjære Cecilie ! Det er jo en trøst, at gudsmenn som Paulus, også hadde tøffe dager. 2 Kor kap 4. 5 For vi forkynner ikke oss selv, vi forkynner Kristus Jesus som Herre, oss derimot som eders tjenere for Jesu skyld. 6 For Gud, som bød at lys skulde skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, forat kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulde stråle frem fra oss. 7 Men vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss, 8 idet vi alltid er i trengsel, men ikke kuet, tvilende, men ikke mistvilende, 9 forfulgt, men ikke opgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort – 10 alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 11 For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 12 Således er da døden virksom i oss, men livet i eder.
Kan vi kalle dette «Det normale kristenliv.» ???
LikerLiker
God morgen Bjørn!
Forstår veldig godt hva du mener, og mange ganger er det trøst å finne i å tenke på at mange av de som gikk foran oss også har opplevd tunge og vanskelige stunder. Og de som ønsker å leve overgitte liv, vil oppleve mang en prøvelse og motgang.
Samtidig vet jeg også, både av egen og andres erfaring, at det er tider der Bibelens helter og ord ikke klarer å nå inn til hjertet, vi trenger nålevende mennesker som med tyngde kan si «jeg forstår at det er vanskelig. Men husk hva du har blitt tatt igjennom tidligere, husk hva jeg er blitt tatt igjennom, og vi vet at det var ved Guds nåde og hjelp det gikk. Jeg forstår virkelig at dette er mer enn du makter, men heller ikke denne gangen vil Gud svikte».
Takk og lov at Gud møter oss på så mange ulike vis, han er alltid god mot oss.
Ønsker deg en god og velsignet dag og uke
LikerLiker