«Om det er mulig for meg? spurte Jesus. Alt er mulig for den som tror.» (Mark. 9:23)

Etter at Jesus har vært på fjellet der Peter, Jakob og Johannes så hans herlighet og at han snakket med Moses og Elia, kommer de tilbake til de andre disiplene som er omgitt av en folkemengde. I denne mengden finner vi også en far som er dypt fortvilet og i nød for sin sønn som er plaget av en ond ånd. Jesus spør faren ut om situasjonen og faren forklarer og avslutter med: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» (v22)

Før vi fortsetter så ber jeg deg om å igjen lese verset helt i starten. Hvem sier det verset at skal ha troen? Er det faren som skal tro eller er det Jesus? Jeg har alltid satt alt i sammenheng med farens påfølgende, «jeg tror, hjelp meg i min vantro», men denne gangen stoppet jeg opp og leste flere ganger mens jeg tenkte: Sier Jesus egentlig det jeg leser? Sier Jesus at det er hans tro som skal hjelpe gutten? Er det virkelig det han sier?

Vi vet at det flere steder i Guds Ord står at vi må ha tro og at den som tviler ikke kan vente seg svar fra Gud.

Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. (Heb. 11:6)

Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, splittet som han er, og ustø i all sin ferd. (Jak. 1:6-8)

Er vi ærlige så finnes det mange ganger der vi har latt være å be Gud om hjelp fordi vi har kjent på tvil i våre hjerter. Vi klarer bare ikke tro helt at Gud vil og kan gjøre hva vi ønsker å be ham om å gjøre, og derfor lar vi være å be. For hvis vi tviler, hvorfor skal vi da be?

Men det er ett par ting vi ofte glemmer i denne sammenhengen og den første er at Gud faktisk kan. Det er dette som settes fokus på i Jesus sitt svar til faren: «Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!» Jesus visste at det var kraft til å sette gutten fri og han visste at det var etter Fars vilje og hjerte å hjelpe denne familien. Var dette for vanskelig for himmelens og jordens skaper? Nei, langt i fra!

Det andre vi glemmer er at troen faktisk er en gave. Vi kan ikke presse fram en sterkere tro eller bestemme oss for å tro sterkere og mer overgitt. Tro er en gave gitt oss fra Gud. En gave, noe vi ikke kan prestere eller produsere fram i egen kraft. Derfor er faren sitt svar så utrolig passende: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. Han sier som vi ofte gjør, jeg tror at du er Guds Sønn og at du kan, men samtidig så kjenner jeg på tvil i mitt hjerte. Hjelp meg Jesus.

Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. (Rom. 12:3)

Ofte er det beste vi kan gjøre når vi opplever situasjoner der vi ikke klarer å tro 100  % på Gud å si som faren: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. At samtidig som vi sier at jeg tror du kan Gud, så er det fortsatt tvil i mitt hjerte fordi min tro enda ikke er sterk nok til å fullt og helt gripe dette, så Gud, hjelp meg og også, styrk min tro.

Ikke la tvil i hjertet hindre deg fra å søke Gud eller å be ham om hjelp. Vi har alle et visst mål tro og vi opplever alle situasjoner som krever større mål tro enn vi har. I de situasjoner skal vi ikke trekke oss tilbake, men vi søker Gud og vi ber om både sterkere tro og hjelp. Om vi ikke helt klarer å tro for den situasjonen vi er oppe i, så tror vi på Gud og hans evne til å både hjelpe oss, bære oss og utruste oss. Bruk den troen du har og be Gud om å gi deg tro for større ting.