Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.  (2. Tim. 2:13)

Sommeren min ble ikke slik jeg hadde sett for meg at den kunne bli, og jeg hadde mange mulige forslag og tanker om hvordan den kanskje ble. Ingen av dem slo til. Jeg har fått lest lite og skrevet mindre, jeg har sukket og tenkebedt mye gjennom dagene og ukene, men lite struktur over bibel og bønn. Livet bare ble slik.

Noen ganger når livet ikke blir som vi tenker kjenner vi på et enormt behov for å søke inn til Herren etter trøst, styrke og hjelp, andre ganger er det mer at vi fjerner oss. Ulike omstendigheter, både i hverdag og egen person, gjør at vi handler ulikt fra tidligere ganger. Denne gangen har jeg følt meg lenger borte fra Gud enn jeg pleier. Jo, jeg har som sagt gått og sukket og bedt mine korte bønner, men jeg har likevel følt at det er ganske lang avstand mellom meg og Gud.

Om avstanden har vært så lang som jeg har følt selv? Det tror jeg faktisk ikke… men jeg vet at jeg i min kamp etter å dra meg gjennom dagene og ukene også har lukket mine ører for endel himmelsendte oppmuntringer og ord, og det fordi kreftene har vært på å overleve hva som er her og nå. Det å være i overlevelses-modus og «bare-kom-deg-igjennom-modus» er ikke mitt favorittsted, og det tror jeg alle kan si seg enige i.

Oppi alt har jeg sukket etter nærhet og fellesskap med Gud, at hva jeg trenger er at Gud hjelper meg å vende omstendigheter i guttene og min hverdag og også mitt eget hjerte og liv, for jeg har ikke hatt krefter og muligheter til det selv. Jeg forstår ikke hvorfor ting drar så ut i tid og hvorfor kroppen blir svakere, men jeg vet at det at det at jeg forstår ikke er det viktigste.

Det viktigste er at uansett hva jeg møter, uansett hvordan jeg handler, uansett om jeg står eller faller, uansett om jeg kommer ut av døra eller ikke, så er og blir Gud trofast. Jeg gir mitt beste, men noen dager er mitt beste faktisk kun å komme gjennom den dagen. De dagene er Gud trofast mot meg, selv om jeg er troløs og glemmer å vende hjertet mot ham og å sette meg ned i hans fellesskap. De dagene jeg gjør noe fordi jeg må, også de dagene er Gud trofast mot meg, selv om jeg glemmer å spørre ham om klokeste vei og handler utfra øyeblikkets behov og eget kløkt og forstand.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! (Jak. 4:8)

Gud er trofast mot oss, ikke fordi vi er så innmari trofaste mot ham, for det er vi ikke alltid, men fordi det er i hans natur. Gud er og blir en trofast Gud, mot deg og mot meg.

Jeg trenger å innrømme egen tilkortkommethet og igjen trekke meg nærmere Gud. Han har lovet at om vi kommer nær til ham, så vil han komme nær til oss. Jeg lengter etter å komme inn i et dypere fellesskap med min Herre og Gud, for jeg elsker ham så mye, men samtidig er jeg fylt av ærefrykt og takknemlighet fordi at tenk, selv om jeg er troløs og feiler, faller og kommer til kort, så er og blir han trofast.

Hvilken fantastisk og herlig Gud vi har!!!