Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!
(2. Kor. 13:5ab)

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiårene merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velværenivået, men også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja til og med grunnleggende trekk i vår person påvirkes. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelsen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskap både med Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi, i vårt hjerte, rede til å ta imot Jesus når han kommer tilbake for å hente sine?

Dette er en side ved advent som vi ofte overser fordi de fleste kun venter på det lille barn som skal legges i en krybbe. Dette er ganske ufarlig da det ikke utfordrer, men fokuserer på det koselige og gode. Selvsagt skal vi kjenne på glede, takknemlighet og gode følelser, men burde det ikke være noe mer også? Å vente på Herrens andre komme utfordrer derimot ganske mye da det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?

Men det er så mye enklere, og det føles mye bedre ut, å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en blankskurt krybbe i en nyoppusset og oppstæsja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og fordi det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier “Kom Herre Jesus, kom”?