Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. (Jak. 1:5)

Det har vært noen tilfeller der jeg har ordnet mulighet for guttene til å komme seg ut av situasjoner som kunne gå galt. De har skullet ut på noe som kunne bli riktig så gøy, men vi visste også at det kunne gå en vei de ikke var fortrolige eller fornøyde med. I slike tilfeller har de hatt mulighet til å kontakte meg med spesielle «sos-ord» og jeg har ringt dem og gitt dem beskjed om å komme hjem for å gjøre plikter eller lekser, spise mat eller annet. Det er selvsagt ikke noe som skjer ofte, men jeg har alltid sagt til dem at blir de ukomfortable eller utrygge i en situasjon, så gi meg beskjed og jeg skal være «kjip mamma» som ringer og sier du må komme hjem for 5 minutter siden. De slipper å føle seg presset til å gjøre ting de ikke liker eller er komfortable med, samtidig så kan de gå derfra uten å ha mistet ansikt (siden jeg ringer).

Jeg leste akkurat i 1. Sam. 16 hvor Samuel får beskjed om å reise til Betlehem og salve en av Isai sine sønner til konge. Situasjonen mellom kong Saul og Samuel var heller anspent og Samuel tar dette opp med Gud som gir han en vei igjennom denne utfordringen uten å sette eget og andres liv i fare.

Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gå dit? Får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for å ofre til Herren. Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.» (v 2-3)

Det har vel ikke hendt at Gud har bedt meg om å gjøre noe som setter livet mitt i fare, at «ryktet» mitt har røket noen ganger er en ting, men livet har det aldri stått om. Men jeg har noen opplevelser der Gud har bedt meg om å gjøre ting som jeg bare ikke skjønte hvordan jeg skulle kunne klare. Jeg vet jo at Gud gir oss kraft til å fullføre hva han sier vi skal gjøre, men noen ganger ser vi faktisk ikke hvordan vi skal finne muligheter og åpninger til å kunne gjøre hva Gud sa. Og da er det viktig at vi gjør som Samuel gjorde: Bring det foran Gud og spør! Det er ikke noe nederlag i å si til Herren: Jeg vet du sa jeg skulle gjøre sånn og sånn, men jeg klarer ikke se og forstå hvordan det skal foregå, hjelp meg Gud. Må du vise meg en vei slik at jeg kan gjøre hva du ba meg gjøre.

For Samuel gikk alt greit, vi vet han kom seg til Betlehem og at David langt om lenge ble salvet til ny konge. Det hele foregikk på en slik måte at det ikke ble offentlig kjent der og da.

Når det gjelder guttene mine så er det spesielt den ene som ett par ganger har spurt meg: – Mens hvis jeg sender melding, hva skal du gjøre  og si da? Og jeg har sagt:
– Det vet jeg ikke helt enda, fordi jeg vet ikke om du sender meg en sos eller når du eventuelt gjør det, men jeg skal finne på noe, du trenger ikke bekymre deg. Og det har alltid ordnet seg, vi har alltid hatt noen plikter som må gjøres, noe mat som må spises eller et ærend eller besøk vi skal på som gjorde at de måtte komme. Men, hadde de ikke spurt meg, så hadde jeg ikke kunnet gi dem en vei ut av hva de stod oppi. At jeg kunne hjelpe dem, var bare fordi de innrømmet at de trengte hjelp og spurte.

Er du usikker på hva du skal gjøre for å kunne fullføre hva Gud har sagt til deg? Ikke bare sitt å tenk på det og bli frustrert over hva du ser som manglende muligheter, spør Gud; han vil vise deg hvordan du best mulig kan gjøre hva han har sagt du skal.