Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal. 6:2)

Når mennesker vi kjenner går gjennom sykdom, både fysisk og psykisk, kan det være fristende å komme med velmente råd og påpekninger, men ofte gjør dette situasjonen bare verre for den lidende. Å bære byrden til en som lider, er en byrde i seg selv, men det er noe vi er kalt til å gjøre. Men det har aldri vært meningen at vi skulle gjøre det i egen styrke. Når Gud kaller oss til en slik ting, så må han være vår kilde for styrke, tålmodighet, nåde og barmhjertighet hvis vi skal klare å stå i det.

Du kan ikke si til en som er deprimert at de må tenke positivt, for de er i en altoppslukende mørk grav- og så det er sagt: Selv om depresjon kan være en konsekvens av synd, så er det heller sjeldne tilfeller, det er oftest fordi vi lever i en fallen verden hvor våre kropper og sinn ikke er perfekte og mennesker gjør både godt og ondt mot oss.

Å si til en som er syk at det konsekvent er synd, manglende tro, at de må skjerpe seg, at du har opplevd mye verre og slikt er arroganse, neglisjering og en ovenfra-og ned holdning til andre mennesker og deres situasjon.

Jobs venner begynte bra, de brukte ei uke på å dele sorgen med ham i stillhet, men så begynte de å snakke og da ble det bare verre og verre. Hvis vi leser hva de sier med litt åpent sinn, så finner vi mange ting de sa som vi i vår ignoranse og uvitenhet også har- eller ville sagt. Jeg har selv måtte omvende meg fra dette. Jeg mente godt, men det ble bare dumt og vondt fordi jeg ikke prøvde å forstå og dele byrden, men jeg ville dra andre opp av «hullet» de satt i- og det er ikke min oppgave. Jeg er kalt til å dele byrden, til å vise omsorg, ikke til å være deres redningsmann og helbreder. Jeg kan ikke gjøre Guds arbeid i andre mennesker, men jeg kan elske, verne om dem og støtte dem.

Det kommer selvsagt en tid for ord også, men de bør komme naturlig og ikke fordi man «føler» man må si noen sannhetens ord. Hvor ofte glemmer vi ikke at den viktigste kommunikasjonen mellom venner er den som foregår i stillhet? De beste venner er de man kan sitte sammen med og være med uten å måtte si noe. Den beste måten å hjelpe en som lider på er vanligvis ikke med ord, men med omsorg. Når noen er der for oss uten å tro de har alle svar, uten å kreve at vi følger deres råd og uten «hvis ikke, hvis bare», da har vi funnet en virkelig venn, en som elsker gjennom alt. Dessverre er det litt langt imellom hver gang vi møter noen av disse… så la oss strebe etter å bli en slik venn selv.

Å dele liv og å dele råd kan være to veldig ulike ting, selv om det siste kan være en del av det første. Andres lidelse og smerte må aldri bli en talestol for oss, men en mulighet til å leve med åpne armer og hjerter, til å gi videre den omsorg, trøst og kjærlighet Gud har omsluttet og fylt oss med.

Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1:4)