Orker jeg mer nå?

Orker jeg å skrive at jeg tenker slik?

Orker jeg å være ærlig om at livet er tøft og mer enn jeg takler?

Det er tidlig søndagskveld og jeg satt og lurte på om det egentlig var en dag i uka som gikk som jeg ikke hadde måtte gjøre noe og kom til at jeg tror tirsdag, men jeg husker ikke helt. Det har vært så mye i det siste, og mer kommer det i ukene foran også, inkludert eldsteguttens konfirmasjon om ett par uker.

Jeg har ikke problem med å si at nå føler jeg ikke at jeg takler livet, at det er mer enn mine skuldre kan bære. Men jeg satt å lurte på om jeg orket å være ærlig overfor dere… Noen vil ta det som at jeg søker oppmerksomhet, andre som at jeg sier feil ord og må snakke positivt, noen som at jeg mangler tro, men så er det dere jeg skriver dette for, dere som trenger å høre at det er andre også som føler livet er for mye og som trenger å høre at det er greit å føle det slik.

«Man får ikke mer enn man kan bære» sier mange, uten å være klar over at dette ikke er et bibelsk utsagn i det hele tatt. For er vi ærlige, så vet mange av oss at livet gir oss mer enn vi kan bære. Livet er noen ganger for mye. Det uttrykket er tatt fra et vers hvor det står at vi ikke skal møte fristelser som vi ikke kan klare å stå igjennom, det sier ingen ting om livets prøvelser og utfordringer, kun fristelser (se 1.Kor.10:13). Og hvis det var sant, at vi aldri skulle møte mer enn vi kunne klare selv, da ville vi ganske sjeldent ha søkt inn til Gud, klynget oss til ham, holdt fast på hans ord om at han er sterk nok for oss og at han aldri vil svikte eller forlate oss. Våre utfordringer driver oss til Gud, de skaper et behov i oss og de skaper en lengsel etter å oppleve at Gud er mer enn nok også i dette.

«Du må snakke positivt og ha positiv bekjennelse» er det andre som sier. Og da tenker jeg «nja… skal jeg lyve da? Skal jeg si ting er bra når det ikke er?». Vi trenger å bevare en positiv holdning, men det betyr ikke at vi skal fare med løgn. Å si alt er bra når det absolutt ikke er, det er løgn, ikke tro. Men det at jeg sier at nå er det tøft å være meg, betyr ikke at jeg ikke tror på Guds ord om at han er med og at han vil bære meg igjennom, jeg er bare ærlig om hvordan livet er her å nå. Skulle vi bare ha positiv bekjennelse er det jammen med mye av Salmenes bok i Bibelen som må fjernes, for der er det hvertfall mange vers om at ting er vanskelig, det er mørkt, min sjel er nedtrykt til døden og mye annet. Når kong David kunne være ærlig om det vonde og tunge og fortsatt være en mann etter Guds hjerte, da kan jeg også være det å fortsatt være et Guds barn som stoler på ham, hans ord og løfter.

Vi vil så gjerne tro på de som sier at det er bare å bekjenne og proklamere ordet i tro så skal alt bli så bra, men mange av oss vet at det er ikke slik det fungerer… vi vet det fordi vi lever det. Jeg ville gjerne trodd dem som sier at alle himmelens velsignelser er for vårt jordiske liv, men jeg finner ikke dette i Bibelen. Jo, jeg kan finne vers som kan brukes i den betydning, men jeg ser ikke at helheten gir den beskrivelsen. Hva jeg derimot ser er at Gud i både liv og død, i både glede og smerte, i både latter og tårer er med og at Han er god, rettferdig og hellig. Uansett hva jeg møter så er og blir han Gud og han fortjener alltid min lovsang, både når de er kledd i latter og når de er kledd i tårer.

Tårene mine som tømmes ut i bønn og sukk er et tegn på at jeg velger å stole på ham, frustrasjonene jeg øser ut er tegn på at jeg velger å legge byrdene over på ham, at jeg lar bønnesvaret være opp til ham er tegn på at jeg søker hans vei og vilje, i alt det tunge er min tillit til ham fordi jeg tror vet han er Gud. For meg er ikke det viktigste at livet blir godt og hverdagen enkel, men at Gud gjennom alt løftes fram, æres og gjøres kjent.

Jeg orker ikke mer akkurat nå, men jeg vet at jeg trenger ikke klare alene. Gud vil hjelpe meg. Kanskje opplever vi mirakler som løser opp situasjonene eller kanskje opplever vi det mirakelet det er at Gud lar oss stå støtt igjennom stormene mens vi i overgivelse og tillit priser ham med tårevåte kinn. Begge deler er like store mirakler, for det viser at Gud ser oss og hjelper oss. Kanskje ikke slik vi føler for det, men alltid slik han ser det best.

Jeg sukker kanskje at jeg er så sliten at det føles som om innsiden er vrengt ut, men jeg vil fortsette, fordi jeg vet at Gud er både god, trofast og rettferdig. Gud er min frelser, min klippe og mitt trygge vern. Gud har lys, visdom og hjelp for også dette, og hans vei og vilje er så mye viktigere og riktigere enn mine følelser og ønsker om en lett vei ut.  Så jeg sukker «Jeg orker ikke mer, men jeg vet at du er Gud og for meg er det nok» og fortsetter med hva som må gjøres.

Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. (Jes. 43:2)

3 nylige innlegg fra den andre bloggen:
Fotvask/hjertevask om kvelden
Hvordan be når livet er for mye?
Når bønnesvaret er «Jeg Er»