Jeg stoppet opp med ett par vers i salmene i går, det spesielle med disse er at de nevnes nesten helt ordlikt to steder i samme salme. Det er mange sannheter som er verdt å grunne på, minne seg selv om og takke Gud for i disse versene.

Når jeg er redd, stoler jeg på deg.
Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord.
Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd.
Hva kan vel mennesker gjøre meg?

Salme 56:4-5 (v11-12 er nesten like)

Versene sier ikke tingene rett ut, men tenk litt etter. David var en mann som hele livet lengtet etter å bli bedre kjent med Gud og være i Hans nærvær. David erfarte mange ganger at Gud reddet ham og at Guds Ord var godt og til å stole på. Gud var trofast mot David og overøste ham med hjelp og godhet, og Han lot også David få erfare sitt nærvær på en måte vi burde lengte og strekke oss etter.

David hadde erfart at når han var redd og stolte på herre, så grep Gud inn og hjalp ham.

David visste at Gud var til å stole på fordi Gud hadde vist seg trofast gjennom hele hans liv.

David visste at Guds Ord var sant, rent og godt og at det bringer lys, visdom og glede.

Når Gud er så opphøyd og allmektig, hvorfor skal David frykte for mennesker? Mennesker kan ikke drepe det indre liv han har, bare kroppen.