Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal. 6:2)

Det kom to episoder opp i tankene mine, begge skjedde for flere måneder siden og omhandlet det samme. Jeg stod oppi en tid som var krevende og det var flere ting jeg ikke hadde oversikt over. Jeg visste at Gud var med meg og at Han ikke bare ville ta meg igjennom, men også ordne dette til det beste. Men som det vanligvis er, når man står midt oppi ting går tanker, bekymringer og uro hånd i hånd med bønn og tro. Det sliter på oss mennesker og slike stunder er det godt å oppleve at noen er villige til «å bære byrdene sammen med oss».

Jeg husker at det var et menneske som spurte meg hvordan det gikk og jeg begynte å fortelle bitte litt. Jeg hadde ikke sagt mer enn noen få linjer så ble jeg avbrutt med ‘dette har Gud kontroll på’ og så begynte den andre å snakke om seg selv. Jeg opplevde det som at min hverdag og min utfordring ikke var viktig og at jeg ble tilsidesatt og sett ned på fordi jeg kjente situasjonen tynget.

Noen dager senere snakket jeg med et annet menneske og vi kom inn på det samme, men denne gangen fikk jeg fortelle hvordan det egentlig var og hvordan jeg både opplevde, følte og trodde oppi det hele. Jeg fikk snakket meg tom om situasjonen uten å bli avbrutt eller å bli avfeid med overfladiske råd og tips. Jeg fikk lettet hjertet og satt ord både på min uro og min tro om at Gud var mektig og villig til å hjelpe. Jeg opplevde at noen var villige til å bære byrden sammen med meg.

For en forskjell det var på de to situasjonene!

Hva jeg har tenkt på i morgentimene i dag er at vi må bli flinkere til å elske og lytte slik Gud gjør. Det er Jesus sinnelag vi skal vise overfor hverandre og Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter. Men så alt for ofte så har vi fokus på oss selv, vi skal fortelle hva vi føler og tenker, hva vi tror, hva vi opplever, og dette kan mange ganger hindre oss fra å vise den gode omsorg overfor andre mennesker. Hvis jeg alltid avbryter andre med hva jeg tenker og mener er jeg ikke åpen for dem, men hvis jeg lar andre snakke og lytter til dem uten å forberede hva jeg skal si etterpå, så kan jeg bære deres ord, uro og liv sammen med dem på en helt annen måte.

Det er ikke sjeldent at jeg sitter og snakker til Gud om ting som er skjedd eller som skaper uro og bekymring, og jeg vet at Han hører meg ut. Jeg har aldri opplevd at Gud avbryter meg mens jeg lettet et tynget hjerte (selv om jeg har fått beskjed om å slutte å sutre). Når det er noe som sliter på meg og inni meg så lar Gud meg tømme hjerte og tanker, jeg får legge alle byrdene over på ham og så merker jeg at jeg omsluttes av trygghet og kjærlighet. Jeg får tømme ut uroen og han fyller meg med sitt.

Vi er kalt til å tjene og hjelpe hverandre, ikke til å fremheve oss selv. Det betyr også at vi må lære å lytte til mennesker på en helt annen måte enn vi vanligvis gjør. Noen ganger er den beste omsorg vi kan gi andre å la dem med tynget hjerte oppleve at noen hører på alt de har å si uten å avbryte, gi råd eller feie ‘problemet’ under teppet.

Hvordan opplever du det når du møter mennesker som virkelig lytter til deg? Er ikke dette noe du også ønsker at andre skal oppleve fra deg? Gud, hjelp oss å lytte slik du gjør.