Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for. (Matt. 7:7-8)
Hodet mitt dundret og var ganske stresset. Jeg visste før jeg begynte at hva jeg skulle skrive inn på dataen ville ta litt tid, men at det skulle være så krevende både tidsmessig og arbeidsmessig, det ante jeg ikke. Jeg fullfører første del, fyller kaffekoppen og setter meg ut. Og jeg sukker: «Gud, jeg visste ikke det skulle bli såpass krevende». Jeg må en smule skamfull innrømme at spørsmålet «Har du bedt over det?» kom opp i meg. For nei, jeg hadde ikke bedt konkret om akkurat dette. Jeg hadde bedt for prosjektet og for andre enkeltdeler av det, men ikke denne delen. Etter å ha bedt om tilgivelse, ber jeg om hjelp til å klare dette, til å ha en hjerne som funker og et sinn som er åpen for forslag. For tross alt, Gud kan mer om data og programmer og slikt enn jeg kan. Det har kommet ett par gode forslag som har blitt meget nyttige, og hjernen min er roligere nå enn for ett par timer siden. Takk Gud!
Flere ganger den siste uken og måneden har jeg tenkt at jeg er ikke særlig flink til å be Gud om hjelp og til å legge ting fram for ham, kanskje er du også slik? Det er lett å huske de store utfordringene, de vi er glade i, ting vi ønsker skal skje, men å be for de enkle tingene i hverdagen, det glemmes ofte. Hvorfor stoler jeg på Gud for store ting, men ikke små? Hvorfor tenker jeg at jeg trenger Hans hjelp i det store men kan klare det lille selv?
For noen uker siden var jeg litt frustrert. Jeg har hatt et sår over sommeren som ikke ville gro og det har uansett hva jeg gjorde væsket klissete gørr og vært til bry og plage. Det hjelper jo ikke at det også lå i en irriterende kleskant og ble gnikket på hundrevis av ganger hver dag. Etter en måned med det og forundring over at det ikke forsvinner slår tanken meg: «Du har ikke bedt om det». «Kjære Gud, tilgi meg, Gud kan du lege såret mitt?» Det skjer ikke så mye første eller andre døgnet, men så glemmer jeg det ut og plutselig etter 5-6 dager oppdager jeg at det er leget (og det er det fortsatt nå ca 3 uker senere). Takk Gud! Hvordan kunne jeg gå så lenge uten å vende meg til Gud for hjelp og legedom? Tilgi meg Gud.
Jeg har visst at nå kan ikke synstester og slikt utsettes lengre. Jeg visste jeg måtte ha nye briller og også ville bli sendt videre til øyenlege pga uregelmessigheter (ble slik også), men jeg har tidligere ikke hatt krefter til å ta tak i det. Jeg har bedt om det med synstest på meg og eldsten, om det med briller og slikt noen ganger de siste ukene og så har jeg lagt det ligge der fordi jeg ikke har orket annet. I går, mandag, litt etter kl 12 får jeg plutselig for meg at «nå skal du reise ned og ordne timer». Jeg drøyer det litt fordi jeg skulle gjøre ferdig noe pakkepost og litt over 13 samler jeg ting sammen for å reise. De smertestillende tablettene på benken fanger oppmerksomheten min og jeg avfeier tanken om å ta i tilfelle jeg får time med «man får ikke time så fort». Men så kikker jeg på dem en ekstra gang og bestemmer meg for å gjøre det likevel. På vei til sentrum tenker jeg plutselig at mens jeg venter på timen min kan jeg svippe innom en skjønning på kaffeprat. Merkelig tanke, jeg hadde ønsket å ta turen innom henne, men ikke orket. Jeg står hos optikeren og han ser over de ledige timene: «Det er en kl 15 i dag, men det er kanskje litt raskt?», sier han. Jeg tar den jeg og så skal han finne til guttungen og der er det ikke ledig før torsdag ettermiddag. Perfekt! Jeg trenger ett par døgn på å komme meg skikkelig etter en synskontroll og guttungens time er akkurat i den tiden jeg skal hente dem, torsdag ettermiddag! Og som du har skjønt, jeg trengte å få tatt de smertestillende for å komme gjennom synstesten (og hjem etterpå) og jeg fikk kaffebesøket jeg hadde ønsket meg og sett fram til.
Gud leder oss i de helt hverdagslige tingene også. Det trenger ikke være stort, det trenger ikke å være «tjenestepreget» eller «krisepreget», Gud er min Far og ønsker å hjelpe, være tilstede og støtte meg i alt hva min liv innebærer.
Gud svarer på bønn, men husker vi å be?
Så derfor går det tilbakevende spørsmålet mitt videre til deg også som en liten påminnelse: «Har du bedt over det?»
Ett ord for dagen 
Har lyst til å kommentere. Så har jeg liksom ikke noe å skrive. Jeg forstår ikke bønn. Gud svarer ikke slik jeg vil, tenker jeg. Men så merker jeg Guds velsignelser, – og Guds omsorg og nærhet, – uavhengig av mine bønner. Prøver å finne svar og husker fra Jak. 4,2-3: Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser…..Så er det som om en bønn Gud hører, en sang: «Gud tal til meg så mine ord en tone bringe kan fra deg» – Jeg må fortsette i «bønn- og tenkeboksen» – BE, SÅ SKAL – og like viktig BANK PÅ – hos Herren kanskje???
LikerLiker
Det er jammen med ikke lett å vite hva man skal svare her heller 😉
Men en ting har jeg lyst å dele, og det er fordi det er kommet opp i tankene mine hver gang jeg har lest eller tenkt på kommentaren.
Det verset du sikter til er viktig, for mange kommer til Gud med en ønskeliste og forventer han skal gjøre som de vil fordi de slenger på «i Jesu Navn», og det er feil.
Det er også de som slenger på «din vilje skje», men de er egentlig ikke interessert i det, de gjør det for å virke åndelige, ikke fordi de egentlig vil vite Guds vilje i den saken, de vil at Gud skal velsigne deres planer og gi dem hva de ønsker.
Så hva jeg ble minnet om; de siste ukene har det vært en ting som går igjen i mine bønner hver dag. Tidligere ville jeg gått utfra at siden det var en tanke som ikke ville gi seg, så var det Guds vilje og jeg vil dermed begynt å be om å få dette og at Gud måtte ordne det, men ikke denne gangen. Den saken som er kommet opp legger jeg fram for Gud og jeg ber om å få vite hva som er hans vilje. Selv etter mange ukers bønn har jeg ikke noe tydelig svar, men jeg kommer til å be Gud vise meg hva som er hans vilje til jeg vet sikkert. Og da kan jeg enten legge det bort eller begynne å be om «forsørgelse» inn i den saken.
Jeg tror vi har litt for lett for å be Gud velsigne våre gode tanker og idèer uten å spørre ham først om dette er Hans vilje for oss…
Jeg sier IKKE dette gjelder deg, for jeg vet ikke hva du tenker på når du skriver, men dette er hva jeg er blitt minnet om gjentatte ganger. Kanskje er det bare en hjelp for meg til å fortsette å være utholdende i min bønn, kanskje er det til hjelp for deg også- Gud vet.
Gud velsigne deg dyrebare broder, og må du vokse i kunnskap og kjennskap til Herren
LikerLiker
Jeg har tre store bønneemner, men det er så stille, begynner lure om jeg ber rett. Det ene emnet forstår jeg at kan ta mange år, og jeg føler mer fred over dette emnet enn de andre to. Det ene er kronisk migrene, noe som har blitt helt grusomt, ubeskrivelig. Man får nesten litt panikkfølelse. Det har vart i åresvis, nå i sommer har det vært helt forferdelig og man blir helt ødelagt. Vil så gjerne be rett og ha tro, men det er ikke alltid lett når det stormer. Klem fra heia
LikerLiker
Lest, og ber for deg.
Jeg har mange tanker akkurat nå, men mest at jeg gjerne ville gitt deg en klem og hatt en ordentlig ansikt til ansikt prat. Jeg skal jammen med begynne å be mer konkret om at den muligheten inntreffer, snart.
Varm klem til vakre og fantastiske du
LikerLiker
❤ Jeg satt og så «alene» USA igår. Mannen som vant sa, «jeg tror at Gud gjennom lidelse forsøker å lære oss noe, det er hardt, men en dag forsvinner lidelsen og vi sitter igjen med kunnskapen». De ordene tok jeg med meg. Jeg setter så pris på at du er der, og vil så veldig gjerne treffe deg! Men jeg vil ikke være til byrde, for jeg vet at du har mangt å stri med i eget liv ❤ . Jeg så noen tidligere i år, i bygda der du bor da vi kjørte gjennom. Jeg syntes hun lignet bildet av deg. Hadde så lyst til å hoppe ut og si hei og gi deg en klem, men jeg var slett ikke sikker på om det var deg. Pam
LikerLiker