Husker du?

Husker du hvordan du var før du virkelig bestemte deg for å følge Jesus? Hvordan du var da du tenkte bare på deg selv og hva du hadde lyst til, da du styrte eget liv inn i større mørke og tomhet? Da gledene var kortvarige ble etterfulgt av en større tomhet som du prøvde å fylle med mer moro og aktiviteter?

Husker du hvordan det var da du kjente det knuget i brystet fordi du visste at du var en synder, at du stod uten noe fremfor en hellig Gud? Og den gleden som fulgte med avgjørelsen om å ha Jesus som frelser og Herre? Den renhet som plutselig fylte deg, tryggheten, gleden og freden?

Husker du hvordan du ikke kunne få nok av Guds nærvær? Hvordan du leste side opp og ned i Bibelen bare fordi du ville, du trengte, du lengtet etter at Gud skulle møte deg? Kanskje fikk du ikke alltid så mye, men du lot som du fikk fordi du bare måtte ha mer av Gud. Du var som en nyforelsket ung kvinne eller mann som gjorde hva som helst for å få et glimt av hjertets utkårede og du svevde på skyer de ganger du ikke bare fikk glimt men øyeblikk sammen.

Husker du hva som førte deg inn i lunkenhet? Hva som gjorde at kjærligheten til Gud ble alminnelig, ble hverdagslig? Hva som fanget deg inn av oppgaver og plikter, av verdens gleder og bekymringer?

Vi sier så ofte at vi skal «glemme det som ligger bak», men det er ikke sant. Vi må aldri glemme hvem vi var og hva Jesus gjorde for oss og i oss. Vi må aldri glemme at Guds nåde og kjærlighet fylte oss og forandret oss. Vi må aldri glemme de spesielle stundene der Gud ble vår redning og vår forløser.

Mens Israelsfolket vandret i ørkenen og etter at de begynte å innta landet fikk de flere ganger beskjed om å bygge steinaltere (se f.eks. Jos. 4:4-7). Disse altrene var ikke fordi Gud er steingal, i forstand at han er spesielt interessert i, opptatt av og fascinert av steiner- de var minnesmerker om Guds godhet. De var fysiske symbol som skulle hjelpe folket å huske Guds storhet, kjærlighet og allmakt mot dem. Symboler som skulle hjelpe dem å huske at den Gud som tidligere utfridde og løste dem ut fortsatt var med dem og ville hjelpe dem og at deres Gud var den ene, sanne Gud som skulle følges, adlydes og æres.

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen. (Sal. 103.1-5)

En tanke om “Husker du?

  1. Etter en redselsfull natt, leser jeg Salme 91, og får igjen en påminnelse fra en kjærlig og mektig Far, om Hans store kjærlighet og omsorg. Jeg får fylles med lovsang og fortvilelsen stilner. Han er her.
    Ligger og tenker, på at det som gjorde at jeg rotet det til i noen år, var, at jeg glemte å prise Ham, uansett hva dagene (og nettene) møtte meg med. Jeg var så opptatt av å fokusere på smerten og alt som var tøft, at jeg glemte å se på Gud, bare lengselen etter Ham verket i meg, men den forsøkte jeg å fylle med annet. Det er helt nytteløst. Verden kan være ond, men GUD ER GOD. Det er noe jeg aldri må glemme. Han er så verdig vår lovprisning, og gjennom den velsigner Han oss tilbake med kjærlighet og en fred som verden ikke forstår.
    Pam på heia ❤

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s