Gir vi tid til ettertanke rom i våre liv? var det spørsmålet jeg stilte på den andre bloggen i går. Morsomt og treffende nok så ble jeg forstyrret akkurat da skrivingen startet og innlegget måtte gjøres fort og kortere siden jeg plutselig måtte ut. Jeg stilte spørsmålet fordi jeg har gått og tenkt på det de siste dagene etter at jeg selv har blitt utfordret på det.

Jeg stod i vinduet ved stuedøra og så at ett par av husene i nabogata hadde fått opp stjernene i vinduene. De lyste så klart i kveldsmørket og tankene begynte å vandre. Først til at jeg lurte på om jeg vil få krefter til å få mine egne opp, så til at akkurat som de ble små gledesglimt i min kveld, kan våre gode ord og vår omsorg mot andre bli små gledesglimt i andres liv. Så går tanken videre på advent og alt det betyr og innebærer. Jeg må etter hvert også innrømme for meg selv at hva som tidligere var ei god tid for meg er nå litt tristere og tyngre og jeg begynte å lure, når ble det slik og hva endret det?

Utrolig hva noen lysende stjerner i andres vinduer kan sette igang av tanker. Tenk om jeg hadde stoppet opp ved å bare smile over å se stjernene og ikke latt tankene få rom til å utvikle seg. Det at alle de tingene kom opp er en av grunnene til at jeg har tenkt på det med om vi gir rom for ettertanken i våre liv. Vi lever ofte så raskt og travelt at vi ikke har tid til å la tanker berøre mer enn overflaten i oss. For at ting skal få jobbe videre må vi velge å gi det tid og rom, for det kommer virkelig ikke av seg selv.

Her er advent en passende tid. Det er en forberedelse- og en ventetid, men hva vi får ut av den er helt opp til oss. Vi kan la oss fange av alt det ytre og være opptatt av forberedelser, arrangementer, gaver og ytre stæsj eller vi kan velge å senke tempoet litt og gi oss selv tid til å tenke over de viktige tingene. På Gud, mennesker og fellesskap, på nåde, gavmildhet og omsorg, på at lys bryter mørket og at både husrom og hjerterom er viktig.

Ofte er det i de lange tankene vi finner ut hvor vi er i livet. Der møter vi oss selv i vår svakhet og sårbarhet og der ser vi at Gud er tilstede og prøver å nå oss på mange vis. Vi erfarer at det er et lys som bryter mørket vi gjemmer under smilet. At den sorg og smerte vi prøver å skjule i hverdagen blir litt bedre av et mildt ord eller ‘hjerteklem’ fra Far i himmelen. At vår egentlig tilstand kanskje ikke er så sterk og oppegående som vi liker å tro, men at vi alle har behov for å møte Frelseren igjen, og igjen.

Dette er ting som krever at vi ikke bare raser gjennom dagene med enkle og overfladiske tanker, men at vi gir både tid og rom til ettertanken, til de lange tankene. La advent være ei tid som hjelper deg å rette blikk og fokus over på Gud og velg å la de lange tankene få mulighet til å utvikle seg. Kanskje liker du ikke hva de bringer i starten, men hvis du lar dem jobbe videre samtidig som du løfter dem fram for Gud i bønn, vil du oppleve at det kommer godt ut av det.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. (Jes. 63;7)

Da er vi igang med adventskalender på den andre bloggen, er du interessert i å delta (eneste betingelse er at du melder deg på, ikke noe må likde, dele osv her) finner du nødvendige opplysninger HER