Jeg har de siste dagene gått og tenkt på hvorfor advent og jul har blitt tyngre og mindre gledesfylt enn tidligere, samtidig har jeg fra ett par andre kanter fått input om at advent og jul er ei tung tid pga sorg og savn. De har mistet noe eller noen som har ført til at de tradisjoner de tidligere fant stor glede og fred i, nå kjennes tunge, tommere og grå ut.

Vi kjenner alle noen som klarer å gjøre advents- og juletiden til noe spesielt med sin varme og sin evne til å inkludere og vise omsorg. Noen som har stor glede av å gjøre det fint rundt seg, men også å trekke fram det fine i mennesker. Mennesker som har gjort tiden vi går inn i spesiell, nettopp fordi de gav så mye av seg selv. Og vi har alle mennesker vi ønsker å dele denne tiden, opplevelser og fellesskap med. Når disse forsvinner ut av våre liv så etterlater det et tomrom, en sorg og et savn som har en tendens til å smitte over på hvordan vi opplever advent og julehøytiden. Våre tradisjoner er ikke bare ting vi gjør, det viktigste er menneskene som er inkludert i det hele. Når disse blir borte kan ting vi før fant glede i, bli grå og vanskelige.

Det er greit å kjenne på det, og det er normalt. Det er ikke slik at du trenger å alltid være glad, du har lov til å kjenne på sorg og savn. Men det er noe vi trenger å huske: Å ikke la fortidens minner ødelegge for de nye minnene vi kan bygge i dag. Selv om tradisjoner er blitt litt grå, kan vi gi dem nytt liv ved å enten endre litt på dem eller ved å endre litt på hvordan vi tenker.

Noen har sluttet med enkelte tradisjoner fordi det er ikke det samme uten det spesielle mennesket. Tap og sorg har ført til at det er smertefullt å gjennomføre tradisjoner som andre mennesker var en viktig del av. Men kanskje er det på tide å tillate at sorg og glede går hånd i hånd mens man gjeninnfører bortgjemte tradisjoner? De vi er glade i og som er borte ville ha likt det. De ville ikke likt at vi stoppet opp fordi de gikk bort, de ville at vi skulle fortsette å leve, å glede oss og ha forventning, de ville ha ønsket at vi hadde det godt og fant glede både i tradisjoner, mennesker og tro.

Vi må endre tankegangen fra at dette bringer fram sorg og savn etter den vi mistet til at det bringer fram de gode minner om den vi savner. Det å holde tradisjoner i live, kan like mye være en mulighet til å huske alt det gode dette mennesket var og gjorde, som at det kun er et minne om hva vi mistet. Det er ikke enkelt fordi vi må tillate oss selv å kjenne på savn og sorg, men også å slippe savnet og sorgen. Velger vi å ære, hedre og huske de vi savner gjennom å opprettholde tradisjoner, om enn i litt ny drakt, så vil vi også oppdage at det bringes nytt liv, glede og farge inn i advents- og julehøytiden.

I det hele trenger vi å huske at Gud er en god Gud og at Jesus kom for å hjelpe mennesker som ikke klarer i egen kraft. Jesus kom for å bryte vårt mørke, for å bringe nytt liv og for å gi fred, glede og håp. Det er ikke enkelt, men vi trenger ikke gå veien alene og vi kan stole på at Gud vil trøste de som sørger og at han vil hjelpe oss å se det gode, også når det er tungt og utfordrende.

Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. (Maatt. 5:3-8)