Det har vært flere tider i livet der jeg på en ekstra sterk måte har kjent uro og indre kamp i forhold til at jeg er ikke bedre enn jeg er. Det er en stor indre frustrasjon og oppgitthet over meg selv og hvor kort jeg er kommet i mitt forhold med Gud. Den berømmelige steikepanna treffer mitt indre ofte og med hard kraft og jeg kjemper. Jeg tenker og føler ting jeg ikke er fortrolig med at bor i meg. Jeg er ikke så god, så tålmodig, så hjelpsom og annet som jeg vet Gud kaller meg til å være i Ham. Jeg ønsker ikke å være slik jeg opplever at jeg er. Når de tidene er her så gidder jeg hvertfall ikke å prøve å legge skjul på det overfor Gud, så jeg sukker tung og oppgitt: Gud, jeg er ikke bedre enn dette, hjelp meg! Jeg ønsker ikke å være slik, hjelp!

I går var det lesing i både romerbrevet og i salmene og det var to steder som pekte seg ekstra ut. De gjenkjennelige ordene til Paulus om at det han vil, gjør han ikke, og det han ikke vil, gjør han (Rom 7). Paulus kjente også på den indre kampen mot seg selv, som jeg også gjør, og han opplevde også at det var ikke så enkelt. Det er en rasende kamp mellom hva som kalles kjødet eller syndenaturen og det å leve i Ånden og i helliggjørelse. Kampen som raser inni oss er ikke god å stå i fordi den forteller oss sannheten om oss selv, vi er ikke så gode som vi vil. Å se den sannheten er smertefullt og det er hva jeg sikter til med tittelen; helliggjørelsens smerte. Når vi ved Guds hjelp får se at vi er langt unna hva vi burde være, så smerter det på dypet. Kanskje er det her vår lydighet til Gud settes på en av sine tøffeste prøver? Vil vi si oss enige med det Gud ved sin Ånd viser oss eller vil vi unnskylde oss og rettferdiggjøre oss selv? Det å være lydig mot Gud er ikke bare å gjøre de ting han legger oss på hjertet å gjøre og å holde seg borte fra hva Han i sitt ord sier er galt, det er også å si seg enig med hans ord og med de ting han viser oss om oss selv. Og når han peker på at det er langt fra som det burde være inni oss, så gjør det vondt, skikkelig vondt. Og ikke nok med det, hvordan kan jeg frimodig komme fram for Gud, og også dele de gode ord om ham til andre. når det står så dårlig stelt til med meg selv…

Salme 13 er egentlig en salme om et menneske som står i en tøff situasjon og trenger Guds hjelp og utfrielse. Dette er viktig å huske i forhold til hva som kommer heretter, for jeg skal bruke salmen på en litt annen måte, i forhold til det med helliggjørelsens smerte.

Salmisten begynner med å spørre Herren hvor lenge han vil glemme ham og skjule sitt ansikt for ham(v 2), hvor lenge skal han ha uro i sjelen og sorg i hjertet(v 3a). Hva salmisten her sier er følelser, ikke en teologisk sannhet. Siden salmer er sanger så er det mulig å ta seg en kunstnerisk frihet som man ikke har i lære-litteratur. Det formidles hvordan det oppleves å være i den gjeldende situasjonen, og dette var følelser som ble så gjenkjennelige for meg i forbindelse med tankene om helliggjørelsens smerter. Jeg kjenner at jeg kommer så utrolig til kort og at jeg er milevis fra hva jeg burde være, jeg kjemper med uro og sorg over hvordan jeg er. Det er en indre kamp som raser, men samtidig så merker jeg ikke noe til at Gud er nær, det føles som han har vendt sitt ansikt bort fra meg. Dette er selvsagt ikke sant, men det føles slik ut når den indre kampen mot meg selv raser.
Det kommer et nødrop fra dypet av salmistens hjerte om at Gud må se ham og svare ham (v 4a), akkurat slik jeg i min frustrasjon sukker fra dypet, Gud jeg er ikke bedre, hjelp meg. Det blir bedt om at Gud må gi hans øyne lys så han ikke sovner inn i døden (v 4b), slik at fienden ikke kan si han har vunnet og motstandere ikke juble når han vakler (v 5). Når jeg er i den indre kampen så lengter jeg etter Guds hjelp og utfrielse, at jeg ikke må oppleve at mørket og det tunge svelger meg og at jeg skal kunne få seier over de ting i meg som jeg ikke ønsker. Det er så likt hva salmisten beskriver! Gud hjelp meg så fienden ikke vinner terreng og ikke kan juble over at jeg vakler i min tro og i mitt liv!

Det er en indre kamp som smerter, men jeg har ment i mange år at det er viktig at vi går inn i kampen og ikke bare avfeier den. Hvis vi avfeier den så sier vi oss ikke enige med Gud, og vi bruker unnskyldninger for å selvrettferdiggjøre oss. Vi er ikke så ille… Jeg har lært at det beste jeg gjør er å la Ånden lyse på alt han vil ha frem og at jeg må godta at det faktisk er slik som han viser meg, jeg er ikke bedre.

Og jeg vet at dette kan jeg ikke vinne over i egen kraft… Jeg kan ikke vinne over eget kjøtt, jeg kan kun i noen tilfeller tvinge det til å adlyde, men hva jeg ønsker er ikke en indre oppussing, jeg ønsker fornyelse. Jeg ønsker at det som ikke er godt skal dø og at noe nytt skal vokse fram, og det kan jeg ikke klare i egen kraft. Men takk Gud, ved Jesus Kristus er det mulig! Og det er akkurat det samme vi ser i Paulus sine ord og hos salmisten:

Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?
Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!
(Rom 7;24-25a)

Men jeg setter min lit til din miskunn,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort godt mot meg.
(Sal 13;6)

Å leve i helliggjørelse er noen ganger en særdeles smertefull opplevelse. Det er viktig å huske at når de tider kommer, så er det ikke fordi vi er på avstand fra Gud eller har gjort noe alvorlig galt, det er nettopp fordi vi lever nær til Gud at han kan komme til å vise oss enda litt mer av hvordan vi er. Det skarpe lyset som rettes mot vårt indre opplever kun de som lever i Ånden, i nært fellesskap med Gud.