Akkurat postet på den andre bloggen, men tenkte at det passet å legge/sende ut her også. Ønsker dere alle en god og velsignet dag, du er elsket!

Jeg orker-makter-klarer ikke mer er en vond tilstand å være i, og jeg er ikke den eneste som er her. Det å innrømme at det riktige gudslivet ikke klarer å leves på egen vilje og kraft er vanskelig nok for oss gjør-det-selv individer, men når helse gjør at hverdagens utfordringer heller ikke kan mestres, da blir det ekstra tungt. Og jeg vet enkelte av dere som leser vet sårt godt hva jeg mener.

Alt vi trenger er Jesus, sies det ofte- og det er ikke få som har sagt det enten fordi de tror de sa noe smart eller fordi det var en eller to vanskelige ting de ikke mestret. De klarer mye selv, men når det er noe de ikke klarer så kommer ordene: Alt jeg trenger er Jesus. Ofte er det ikke riktig, for hva mange av de som sier det egentlig lever er ikke et liv som er «bare Jesus», det er deres styrke og mestring og så Jesus. Det er ikke bare Jesus, det er mye annet og Jesus. Uansett hva vi setter foran …+Jesus blir det feil, det skal være Jesus+…

Så er det de av oss som sitter her og vet at det er ikke bare Jesus vi trenger, Jesus er det eneste vi har. Jo da, vi tar oss sammen og gjør det lille vi kan for at både vi og våre kjære skal komme gjennom også denne dagen med rene klær, mat i magen og en liten følelse av mestring, men vi sukker hele tiden: Hjelp meg Gud, jeg klarer-orker-makter ikke dette, hjelp! Å mene at Jesus er det eneste vi trenger er bra, for da er det mulig at Gud ved sin Ånd kan virke i oss, men å være der at man vet at Jesus er det eneste vi har, er ikke alltid godt. Det er sårt, tungt og vanskelig som bare det, samtidig som det er en rik velsignelse. I vår fortvilelse, frustrasjon og manglende styrke så kan vi klynge oss til den trofaste klippen og vi kan vite at det er hjelp å få i de evige armer. Gud ikke bare ser vår smerte, han er med oss i den og han lar oss finne hvile i skyggen av korset. Det er hjelp å få. Kanskje ikke alltid den hjelp vi skulle ønske oss, men alltid den beste hjelpen.

Jeg avslutter med et utdrag fra et innlegg flere år tilbake: Gud- mitt alt i alle ting

Gud er mer enn nok for meg, og jeg velger å tro det selv om det ikke alltid føles slik ut. Jeg velger å løfte fram Guds Ord og minne meg selv på Hans trofast løfter.

Når jeg føler det er umulig, sier Gud at det umulige er mulig (Luk.18.27).

Når jeg føler meg overbelastet, sier Gud at Han vil bære byrdene og gi meg hvile (Matt.11.28-30).

Når jeg føler ingen elsker meg eller bryr seg, sier Gud at Han elsker meg (Joh.3.16).

Når jeg føler jeg ikke kan fortsette ett skritt til, sier Gud at Han gir kraft og styrke (Jes.40.29,31) og at Hans nåde er nok (2.Kor.12.9).

Når jeg ikke har overblikk, sier Gud Han vil lede meg (Ordsp.3.5-6).

Når jeg ikke klarer, sier Gud at i Ham makter jeg alle ting (Fil.4.13) og at Han vil dekke alle mine behov (Fil.4.19).

Når frykten siger inn, sier Gud at jeg gav deg ikke fryktens/motløshetens ånd (2.Tim.1.6)

Når morgendagen skremmer, sier Gud bekymre deg ikke, kast alt på meg (Matt.6.34 + 1.Pet.5.7)

Når jeg føler meg alene sier Gud Jeg vil aldri svikte eller forlate deg (5.Mos.31.6,8 og Heb.13.5).

Når jeg lurer på om det er verdt det hele, minner Gud meg på at alt samvirker til det gode (Rom.8.28) og at hvis jeg ikke gir opp, vil jeg i rette tid høste (Gal.6.9) og at det faktisk er evig verdt det! (1.Tim.4.8,10)

Når jeg… det er løfter for enhver omstendighet. Gud har sagt at når vi går gjennom vannene er Han der, elvene ikke overskylle oss eller flammen svi oss. Vi vil måtte gå gjennom vanskeligheter, men de vil ikke ødelegge oss, fordi Gud er der med oss og i Kristus er vi mer enn overvinnere. Gud er mer enn nok, og ingenting er for stort og vanskelig, ingenting er for lite og ubetydelig for Ham. Gud ER mitt alt i alle ting, om jeg her og nå føler det slik eller ikke. Det er ikke hva jeg føler som er viktig, men hva jeg velger å tro og leve etter. For vi lever ikke etter det synlige, ei heller etter følelser, men av tro!

Er Gud ditt alt i alle ting?