De siste par ukene har bragt stunder av uro over meg. Sommeren pleier å være min beste tid av året pga varmere vær, men de siste ukers regn og vind har satt meg ganske så ut.

Nå er det ca halvannen måned til konfirmasjon og jeg har begynt forberedelsene. Først ut er ommøblering av stua slik at vi får plass. Og den gikk ikke upåaktet hen verken i hode, kropp eller følelser. Når jeg må ha over en uke mer enn den uka jeg beregnet så kommer tanker om hvordan skal alt gå når det er så dårlig stelt nå? Ja, ikke bare med konfirmasjon, men med alt en hverdag bringer. De siste par dagene har jeg også hatt anfall som jeg normalt sett bare har senhøstes og vinterstid. Uro. Bekymring. Småredd. Nedtrykt. Motløs.

Det er så lett å la seg fange inn av alt dette og la det ta kontroll. Jeg er ikke for å skyve det under teppet, for jeg tror på å være ærlig om hvordan det er. Men la oss være ærlige, vi havner fort under for det tunge, mørke og såre. Vi glemmer mange av de påminnelser vi vanligvis bruker for å vende blikk og hjerte mot Gud og himmelen.

At morgendagen har nok med sin egen plage er vanskelig å forholde seg til når man vet at mange av morgendagene som kommer bringer mange og store plager, men vi må minne oss selv om at vi lever ikke i morgen, vi lever i dag. Og i dag hjelper Herren. Vi må stole på at Guds forsørgelse på alle områder vil ta oss igjennom denne dagen, og når i morgen blir til i dag, gjentar vi det hele. Gud hjelper i dag, og han ikke bare vet hva som ligger foran oss, han vil være med oss og ta oss igjennom det også, når tiden er der.

I de tidlige morgentimer i dag slo jeg opp bibelen og leste ett par kapitler. Salme 56-57 ble gode ord og påminnelser for en urolig sjel og kropp. Kong David var en fin kar med både styrker og mangler. Jeg liker at sårbarheten kommer åpent og ærlig fram, samtidig som det pekes på Gud. Som David måtte velge å rette sitt fokus mot og på Gud, må jeg velge det samme.

Når jeg er redd, stoler jeg på deg. Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord. Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg? (56.4)

Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For jeg søker tilflukt hos deg, i skyggen av dine vinger søker jeg ly til faren er over. Jeg roper til Gud, Den høyeste, til Gud som gjør vel mot meg. (57.2-3)

Jeg er tidvis urolig og småredd, men min Gud er mektig og nådig og han har lovet at han aldri vil svikte eller forlate meg. Han er min klippe og styrke, han er den jeg stoler på og jeg er så takknemlig for at Den høyeste er min Far og hjelper.