Jeg er kanskje ikke den eneste som kan glemme at for å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud så trengs en stor dose struktur, planlegging og tilrettelegging. Å vokse åndelig, å bli sterkere åndelig, kommer ikke av seg selv. Det er ikke slik at selv om vi tror på Jesus så vil vi bli sterkere åndelig. Denne typen vekst trenger rett næring og stell akkurat som andre levende ting trenger det. Og vår tro er en levende «ting».

Vi har hva som kalles nådemidler i kirken (=de troendes forsamling) og dette er bl.a. Guds ord, bønn og fellesskap med de troende. Dette er viktige grunnsteiner som må på plass hvis vi vil vokse i troen.

En tro som baserer seg på følelser og opplevelser er ikke en bibelsk tro. Den tro vi finner skrevet om i Guds ord er noe mye mer håndfast enn en følelse og opplevelse. Den bibelske tro er en gave fra Gud og for å vokse trenger den at vi holder oss nær til Gud i både Bibel, bønn og fellesskap. Den tro vi leser om er også en tro som baserer seg både på kunnskap og åpenbaring. Den er ikke en ullen og høytsvevende ting som ikke kan forklares, men veldig konkret og ned på jorden. Samtidig er den avhengige av Guds nåde og hjelp gjennom åpenbaring

Vi skal bruke det hodet vi har fått til å lære mer om Gud, og vi må faktisk bruke forstanden for å vokse i tro. Men, og det er et viktig men, vi kan både planlegge og jobbe for vekst, men vi kan ikke framtvinge vekst. Vi må stole på Gud for den delen.

Å mene at kunnskap om læresetninger og om Gud (= teologi) ikke er viktig fordi trosforholdet er fellesskap med Jesus, er å bevege seg bort fra påbudene i Guds ord om å lære og grunne på ordet. Vi kan ikke ha en tro som bare er hjertebasert, den må inkludere både hjerte og hjerne. La meg vise det med et enkelt bilde. La oss si du sier til meg at teologi ikke er viktig fordi det er hjerteforholdet til Jesus som teller. Og jeg spør: Hvem er Jesus og hva har han gjort for deg? Med en gang du begynner å fortelle, beveger du deg inn i teologi og læresetninger. Hvordan du oppfatter f.eks. Gud, Jesus og frelse er hva du tror, og dermed din teologi. Siden vi alle har en teologi er det viktig at vi blir klar over den og også vurdere om den faktisk er bibelsk korrekt (en god del forkynnelse i dag er ikke bibelsk rett eller sunn).

Vår tro kan ikke vokse på følelser alene, den kan heller ikke vokse på kunnskap alene. Tro som vi ikke omfavner og akseptere med hjernen, vil aldri bli en virkelig og sterk tro i hjertet. Tro som bare er følelser er egentlig ikke tro, fordi den skifter retning med vinden. Vi trenger at hva vi vet med hjernen åpenbares for hjertet og det er kun Gud som kan. Men jo mer vi tar til oss av kunnskap om Gud gjennom bibelstudier på egenhånd og i fellesskap, jo mer vi søker Gud i bønn og jo mer vi deltar i de troendes forsamling og fellesskap, jo mer sannsynlig er det at vi vil oppleve åndelig vekst (og siden det er fallgruver her påpeker jeg tydelig: Det trengs en viss balanse mellom disse, mye fellesskap oppveier ikke minimal bibellesning og bønn)

La oss bare ikke tro at vi vokser i tro fordi vi er «flinke» kristne! Like lite som vi ikke må tro at vi kan vokse åndelig uten å ta til oss rett næring gjennom bibel, bønn og fellesskap. Vi kan ha hodekunnskap uten å ha åpenbaringen i hjertet, men du vil ikke få åpenbart i hjertet hva du ikke vet med hodet.

Hvis jeg hadde en tomatplante inni skapet som jeg gav brus og moste burgere, hvor godt ville den vokst? Dårlig, akkurat som vår tro vil vokse dårlig hvis vi ikke pleier den etter hva Gud har sagt i sitt ord. Åndelig vekst krever tid, struktur og «arbeid»- og Guds nåde, hjelp og åpenbaring.