Det skandaløse korset

Vi slår oss på brystet og proklamerer frimodig at vi skammer oss ikke over evangeliet. Kanskje tror vi det er sant, men er det det? Mener vi virkelig at vi ikke skammer oss over evangeliet? Hvis det er sant, hvorfor har vi så vanskelig for å stå for den sannhet som Gud viser oss i sitt ord? Hvorfor prøver vi å vri Guds bud og lover til å virke mindre alvorlige og hvordan våger vi å ikke forkynne hele evangeliet?

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Rom. 1,16-17


Evangeliet starter nemlig ikke med Jesu død og oppstandelse, det starter med en hellig Gud og med at vi mennesker ikke kan jobbe oss til egen rettferdighet. Nettopp disse to punktene får det til å dirre av sinne i mennesker. En hellig Gud? Jeg er ikke god nok?

Gud er hellig og han kan ikke tolerere den minste dråpe av synd. Tenk en dårlig tanke og du er allerede fratatt retten til å være i hans nærhet, ja ikke bare det, hadde du vært i hans nærhet med bare en dårlig tanke på samvittigheten så hadde du ikke taklet det, du hadde dødd. Så ekstremt annerledes er Gud i forhold til oss. Og selv om det ikke er bibelsk, er det ikke uvanlig å høre fra kristne at Gud gir oss jo en ny sjanse, vel; hvor lenge siden er det du brukte opp den? Vi må være rettferdige for å kunne ha samfunn med Gud, og for å kunne ha en plass i himmelen, og vi snakker ikke om «gode-mennesker-rettferdighet», vi snakker «hellig-Gud-rettferdighet». Vi må være helt syndfri, helt rene, helt rettferdige i alt vi er og gjør.

Det er menneskenaturen som unnskylder seg med at det holder å gjøre sitt beste, men det er feil. Uansett hvor godt vi prøver vil vi aldri nå den standard som er satt. Vi vil aldri bli rettferdige nok, vi har feilet og vi fortjener dom. Det får det til å riste i oss, for vi vil ikke akseptere at det er så strengt og firkantet. Vi vil, drevet av selvrettferdighet, gjøre oss selv bedre enn vi er. Nettopp dette tar evangeliet tak i når det sier du er en synder og kan aldri frelse deg selv gjennom egen rettferdighet. Du trenger hjelp.

Jesus ikke bare døde for oss, han levde for oss også. Han måtte oppfylle hele loven som menneske for å i det hele tatt kunne bære vår dom. Han måtte være helt ren og rettferdig i hele sitt liv og når det nærmet seg slutten så gav han seg til å bli uskyldig dømt og drept. Men der, på korset, ble han gjort til synd for oss. Han ble ikke en synder, men han ble regnet som en synder fordi all vår synd og urettferdighet ble lagt på ham. Dette står også menneskenaturen imot, en uskyldig lider og dør for de skyldige, nei det er både justismord og totalt uakseptabelt. Men det er frelsesplanen Gud hadde og gjennomførte. Gud kunne ikke la urettferdige slippe dom, det hadde rokket med hans natur, men han kunne gi en erstatning, et sonoffer som tilfredsstilte hans krav til rettferdighet og hellighet.

Korset er en skam og skandale for de fleste, også blant endel kristne. For ufrelste er det en skandale at det påpekes at de ikke er gode nok og at de må godta at en uskyldig tok deres straff og at de, for å bli regnet som rettferdige og kunne komme til himmelen, må ta imot frelsen som en gave av nåde. De har ingen ting å stille opp med eller å bidra med, annet enn å tro at hva Jesus gjorde er nok. Å «bare tro» er horribelt og uakseptabelt for menneskenaturen. For kristne er korset og evangeliet noe vi faktisk skammer oss over endel ganger. Det er flaut å si hva det er rett ut, for er vi ikke da forsømmende mot ufrelste? Vi er ikke fordømmende, vi sier det som Gud har sagt det til oss. Noen er ikke enige i evangeliet fordi det er oppleves for strengt, men dette er menneskenaturen som snakker, selvrettferdighet og overmot som tro vi er bedre enn vi i virkeligheten er.

Når menneskenaturen i oss får bestemme så er korset skandaløst og evangeliet noe vi skammer oss over, men Jesus, og hans liv, død og oppstandelse er den eneste vei Gud har gitt oss for at vi kan bli regnet som rettferdige og ha fellesskap med Gud, på jord og i himmelen. Vi burde, som Paulus skriver, være stolte over håpet om Guds herlighet (og Gud hjelp oss til å kunne mene det helhjertet).

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Rom. 5,1-2

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s