Jeg gikk og tenkte på dette i går. Dagen ble dårlig og jeg hadde null problem med å kjenne at det var liv i kroppen. Velger jeg å både tro og stole på at Guds nåde og kjærlighet til meg er like stor på slike dager som på bedre dager? Selvsagt er den, for jeg må aldri gjøre meg fortjent til den.

Er jeg like verdifull og nyttig når jeg trenger en times hvile etter å ha hengt opp to adventsstjerner som de dagene jeg kan gjøre noe ett par-tre timer nesten i strekk? Kan Gud bruke meg da også? Jeg vet svaret, men dette er spørsmål mange stiller seg når slike tider kommer. Gud kan, men kanskje ikke slik vi helst vil ha det. Spørsmålet er om vi ser på det kun med menneskelige øyne og forstand eller om vi søker Guds lys over det verk han faktisk gjør i og gjennom prøvelser og smerte.

Da Jesus gikk på jorden var det tider han var kjempepopulær. Bare tenk på hvor mange som kom til han da helbredelser og mirakler skjedde. Eller da han holdt taler som bergprekenen. Det manglet ikke på mennesker da, akkurat som i dag. Mennesker stimler sammen der de tror det er størst sjanse for oppløftende budskap og særlig hvis det snakkes om at helbredelser og mirakler skjer.

Da Jesus gikk sine siste og viktigste timer i møte var plutselig alle borte og i tillegg var mange av godordene byttet ut med hat eller forakt. Det var ikke mange som stod støtt ved Jesu side da motstand og lidelse kom.

Det har alltid vært mange som vil følge Jesus når han taler fint, helbreder og gjør mirakler, men få vil følge ham inn i dypt mørke og lidelse.

Det blir for tøft, vanskelig, dystert, tungt og uforståelig for mange fordi de er opplært til å tro at Jesus tok alt slikt på seg en gang for alle og dermed skal ikke vi trenger å oppleve hva vi oppfatter som umenneskelig prøvelser. Jesus tok all synd, skyld og straff på seg, men det betyr ikke at vi er fritatt prøvelser resten av vår tid på jord. Synden er for evig tatt et oppgjør med, men frem til vi dør eller hentes hjem er vi i en verden preget av vondt. Vi må gå igjennom mye av det samme som alle andre, men velger vi å fortsatt følge Jesus så har vi et håp og lys i mørket som verdens barn ikke har.

Hvor langt vil vi følge Jesus? Bare på halleluja-toppene eller også gjennom dødsskyggens dal og flamme-infernoet av prøvelser? Vil vi være en av de få som står støtt uansett hva vi må igjennom i livet eller trekker vi oss unna Jesus når det ikke lenger flyter med melk og honning rundt oss?