Jeg har sittet og tenkt på ett par episoder og satt dem i sammenheng med hva jeg har delt de siste ganger om profetier. Vi ser ikke en øyeblikkelig sammenheng mellom hva som skjedde meg og profetier, men de minnet meg om noe viktig. Jeg har sagt at det er mange profetier om hva Gud hadde planlagt og forberedt i GT og vi vet også at når Guds tid for det hele var inne, så skjedde det. Det skjedde som Gud hadde planlagt og ikke som mennesker tenkte, trodde og ville.

I går hadde jeg satt av eldstegutten ved skolen og skulle bare innom en butikk i sentrum for å kjøpe ett par ting. Når jeg svinger inn til sentrum kommer tanken om å hente ut medisiner på apoteket og jeg gjør det, selv om jeg egentlig hadde planlagt det for neste uke. Når jeg etterpå er kommet til butikken finner jeg ut at jeg kan like godt handle med litt ekstra og en vogn fylles sakte men sikkert opp til jeg kjenner at nei nå orker jeg ikke mer. Når jeg står og skal pakke varene så ser jeg plutselig ei nydelig eldre dame som jeg ikke har sett på ett par år og får beskjed om at en prat er nødvendig. Vi snakker ca 20 minutter om mye forskjellig, men mest om Gud. Og hun nevner at Gud er nok og Gud har nok. Jeg går takknemlig og oppmuntret fra møtet med henne og selv om det førte til mange timer som kaputt slakt i sofaen etterpå, var det en av Guds gode og rike gaver inn i mitt liv. Jeg fikk møte noen jeg er glad i og vi fikk dele en stund sammen, og jeg fikk påminnelser om Guds nåde og godhet mot meg og oss alle. Hvis jeg ikke plutselig hadde gått på apotek og også handlet mer enn jeg planla så hadde jeg mistet denne gylne stunden, men fordi jeg gjorde de tingene jeg plutselig fikk tanke om så fikk jeg et himmelsendt møte med en herlig søster.

I morges etter at samme guttunge var sluppet av tok jeg igjen turen mot sentrum. Jeg hadde egentlig tenkt å innom ett par andre steder før jeg gikk på posten, men ender opp utenfor posten først. Samtidig med meg parkerer en bil med snø på taket og jeg spør hun som kommer ut hvor høyt oppe fra hun kommer. Det var ganske der jeg trodde, men en kommentar jeg gir fører samtalen inn på familie. Det viser seg at hun kjente godt til besteforeldrene mine, visste hvem mor mi var og også, var kusine til ei inngiftet tante. Vår lille, store verden sier jeg når vi begge går videre og ønsker henne ei god helg. Plutselig var det et menneske der som gjennom en helt vanlig prat minnet meg om at jeg hører til et sted. Jeg har mine røtter og jeg er del av et fellesskap som er større enn bare mine helt nærmeste.

Profetiene om Jesus er ganske greie å forstå for oss i dag fordi vi vet hva som skjedde, men for dem som fikk dem overlevert i starten var det mye de ikke forstod. Det at de ikke helt forstod gjorde at de skapte seg forestillinger om hvordan ting skulle skje og med det fikk de ikke med seg hva Gud egentlig gjorde. De så ikke Gud og hans verk selv om det skjedde rett foran deres øyne. Når ting plutselig (for dem) skjedde så så de det ikke. Men er vi så mye bedre? Ser vi hvor tilstede og hvor aktiv Gud er i våre hverdager og liv? Hva jeg har beskrevet over kan med første øyekast se ut som helt vanlige hverdagshendelser, men er de egentlig det? Er de ikke like mye Guds nåde mot meg? Gud som førte meg sammen med mennesker som viste omsorg og som lot meg huske at jeg hører til? Mennesker som gjennom sine ord, både bevisst og ubevisst, pekte min oppmerksomhet mot Guds godhet og nåde?

Vi ser ikke alltid hvordan Gud virker inn i og gjennom våre liv fordi vi har våre formeninger om hvordan det skal skje, men det betyr ikke at Gud ikke er tilstede og virksom i våre liv. Ser vi alt det gode Gud har gitt oss og ser vi at vi har nok? Og selv når vi føler at vi mangler både det ene og det andre og søker Gud for disse ting, både av åndelige og materielle karakter, husker vi at selv om vi er i behov av Gud og hans nåde og hjelp, så har vi fortsatt nok til å være der for andre og velsigne og hjelpe andre når muligheter plutselig dukker opp? Ser vi at vi har nok selv når vi har mangler og behov? Gud er nok og har nok for hver enkelt av oss.

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål,
så dere alltid og under alle forhold har nok av alt,
ja, har overflod til all god gjerning.

2. Kor. 9,8