NB! Beskjed til e-post-lesere i bunnen.
Jeg håper dere alle har hatt en julefeiring med gode stunder. En tid der dere fikk kjenne på fellesskap og varme, på glede og forventning og også puttet litt ekstra med god mat og kos på innsiden. Det var i alle fall en koselig julaften her 🙂

Men jeg våknet til en skikkelig dårlig dag etterpå og den sitter i kropp, tanker og følelser fortsatt. Det er rett og slett ganske kjipt å være meg akkurat nå. Jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd på meg, men jeg tror ikke bare det er jeg som opplever jula slik. Det er gode stunder, men mellom de stundene er dagene og hjertet ganske tungt og trist. Det er mange av oss som opplever dette, akkurat som mange opplever at hver dag er ekstra gledelig og god. Vi er forskjellige med forskjellige liv, og det påvirker disse dagene på en sterk måte.

Her i gården kjenner jeg ekstra på frustrasjonen over hvor dårlig denne sykdommen gjør kroppen og hvor mye den isolerer og bringer ensomhet. Det å ha vært så dårlig i så mange år er ikke enkelt og selv om jeg velger å se lyst på mye, så er det tider som jeg egentlig ikke orker og bare kjenner på det tunge. Men inni mellom det kommer tankene om de hverdagsmirakler som har dukket opp. Når det plutselig kommer en uventet pengegave akkurat den dagen bilen settes ut på verksted, når det kommer noen gode ord fra noen jeg ikke har gjort noe for først og når guttene plutselig smeller til med varme og omsorg. Det er stjerner som lyser opp en mørk nattehimmel. Men helt ærlig, når ting er så tunge og tøffe som nå, er det lite som skal til for å slukke de stjernene. Derfor prøver jeg å holde liv i dem ved å huske den omsorg som gjorde at de kom min vei.

Det kan være mørkt og føles ganske så håpløst ut men tenk at vi har det levende og evige håp boende i vårt hjerte! Jesus er vårt håp og vår fred, han er vår frelser og vår venn, han er vår lege og vår gjenoppretter, han er verdens lys og livets brød og vann. Og han bor ved troen i våre hjerter. Gud, den levende håp, er oss nær også når dager og hjertet er mørkt og tungt.

Det levende håp er i vårt hjerte. Alltid med oss, alltid nær, alltid rede til å gi lys, hjelp, styrke og trøst. Det er ganske så stort å tenke på midt inni mørke tanker og tårer som presser på, når kroppen skriker av smerte og lengter etter fred og hvile, så kan vi rette våre sukk mot han som er vår fred og vår styrke og vi kan finne hvile for våre sjeler. Han er nærmere enn vår egen pust og han både omslutter og fyller oss, han går foran oss og han beskytter vår rygg, han går ved vår side og han bærer oss. Det levende, evige håp som aldri vil forlate oss eller svikte oss. Som bærer i de mørke stunder, som samler våre bønnetårer, som forstår våre tunge sukk og som alltid elsker, alltid er nær og har medlidenhet og barmhjertighet med oss. Vi kan føle oss alene, men vi er aldri alene. Vi kan kjenne på ensomhet, men vi er alltid elsket. Vi kan kjenne på motløshet og håpløshet, men han er alltid vår fred og vårt håp.

Vi er velsignet, også når vi ikke føler det. Akkurat som at vi er elsket, selv om vi ikke merker det. Det levende, evige håp bor i hver enkelt av oss, også deg, ikke glem det, jeg gjør hvertfall mitt beste for å ikke glemme det når dagene er som de er. Må Guds fred, styrke og glede fylle ditt hjerte til overflod.

_____________
Så beskjeden jeg nevnte. Det har i alle år vært slik at jeg har sendt ut hel andakten/innlegget til de som abonnerer. Det blir enkelte tekniske endringer på bloggen fra nyttår av, så etter den tid vil dere bare motta et utdrag (starten av innlegget) og må deretter inn på bloggen for å lese resten. Jeg håper jo at dere fortsetter å følge og lese, men skulle noen ikke ønske å motta disse e-postene mer pga endringene, må dere trykke avmelding i eposten- og jeg takker for følget og ber og håper at du/dere over årene har funnet ord både til oppmuntring, trøst og ettertanke. Må Gud velsigne deg/dere rikelig! ~Cecilie