Jeg stod ute på trappa og kikket på nattehimmelen da jeg så et fly som kom nærmere og nærmere. Jeg kikket i nesten 15 sekunder på lysene og tenkte at de ulike fargene og blinkingen sier meg lite. Da hører jeg plutselig en durelyd som blir sterkere og jeg forstår etter ett par-tre sekunder at nå kommer lyden av flyet jeg allerede har kikket på en stund. Merkelig hvordan tanker plutselig ramler ned i hodet ut av det blå, for hva jeg ble minnet på er at vi må stå ventetiden ut. Jeg så flyet lenge før jeg hørte det komme, og det minnet meg om en kristen broder som for noen måneder siden sa at nå skjer det. Men det skjedde ikke. Han trodde at tiden for Guds løfte var der, men det var ikke det. Det var fortsatt litt venting og litt forberedelser igjen.

Vi har mange av Guds løfter skrevet i Ordet til oss, andre er ting vi opplever å få personlig mens vi enten leser, er i bønn eller deltar i fellesskap. Plutselig er det bare Ord fra himmelen som slår ned i oss og vi vet at dette er fra Gud. Vi ser plutselig det berømmelige lyset og vi fylles med en uforklarlig fred og ro om at dette vil ordne seg. Men så går dagene. Ordet står fortsatt fast for oss, men ingen ting skjer. Da er spørsmålet: Vil vi stå hele ventetiden ut? For det er ikke uvanlig at vår timeplan ikke samstemmer helt med Gud sin, hans er ofte mer tålmodig og går over lengre tid enn vår gjør. Vi er utålmodige og liker ikke å vente på at ting skal skje, mens Gud lar ting trekke ut slik at det skjer i hans rette tid, for det skjer alltid i Guds rette tid (som for oss ofte oppleves som på overtid de lux).

Like forunderlig finner jeg det når slike tanker kommer å gå inn og fortsette lesningen i Bibelen og oppleve at hva Gud sier til meg gjennom sitt Ord er en videreføring av den tanken jeg allerede hadde fått. Guds Ånd er virksom i våre liv og virker på mange måter, men når Ordet vi leser samstemmer så godt med tanker vi fikk noen minutter tidligere, skal vi ta det til oss og bevare lærdommen og lyset i våre hjerter og sinn.

Jeg skulle starte på salme 4 som er en salme skrevet av David og jeg leser i vers 2 at han ber Gud svare ham når han ber og så sier David: Du viser meg en vei ut av nøden. Gud vil gi hjelp, Gud vil sende sitt ord og redde oss, slik han mange ganger reddet David, men noen ganger tar ting tid. Derfor er påminnelsen som David kommer med i vers 4 så viktig for oss mens vi venter: Vit at Herren gjør under for den som er trofast mot ham. Mens vi venter på at Guds hjelp og redning skal komme, så fortsetter vi våre liv i trofasthet mot Gud og hans ord. Vi er trofaste i arbeid og familie, i menighet og aktiviteter, og i alle andre ting som våre hverdager inneholder. Og vi fortsetter å sette vår tillit til Gud og ha ham først i våre hjerter og liv. Vi venter med håp og tillit til at Gud vil gjøre hva han har sagt (se v 5-6). Vi kan bli fristet til å gå foran Gud og ta saken i egne hender, men vi vil bare lage rot og skape unødvendige problemer. Vi kan ikke skape den løsning Gud har sagt han vil tilveiebringe, vi må vente på hans rette tid. David tar tak i mange menneskers undring og livsspørsmål når han i vers 7 sier at mange spør: Hvem kan gi oss lykke? og han svarer at: La lyset fra ditt ansikt lyse over oss, HERRE! Å oppleve at Guds ansikt er vendt mot oss og at hans ansikt lyser over oss er å leve i Guds nærhet og under hans vinger og beskyttelse. Hans nåde og godhet er vendt mot oss og han ser på oss med glede, velvilje og velbehag. Gud er den som kan gi den dypeste, reneste og sanne glede som våre hjerter virkelig hungrer etter (v 8). Når Gud har lovet at han vil hjelpe oss og vi har hans ord og løfte på det, så trenger vi ikke å kave og styre i egen kraft, vi kan la det ligge i Guds hånd og vite at når hans rette tid er der vil det skje og at uansett hva som møter oss underveis er han den som lar oss hvile trygt (v9).

La oss holde fast med hvem Gud er og også fortsette å tro de løfter Gud har gitt oss. Det kan kanskje ta lengre tid fra løftets ble gitt til det oppfylles enn vi liker og er komfortable med, men alle Guds løfter har sitt ja og sitt amen i Jesus og det vil skje som Gud har sagt. Spørsmålet er: Stoler vi så mye på Gud at vi er villige til å stå hele ventetiden ut?