Hvem skal klare det?

Jeg gikk og tenkte på et innlegg jeg startet på i går som jeg ikke fikk fullført fordi jeg hadde hatt en dårlig natt, ble vekket tidlig av telefonen, er på antibiotika som forverrer utmattelsen drastisk for min del og da jeg tok pause i skrivingen og skulle hente klærne ut av vaskemaskinen, kom jeg ut til oversvømmelse på vaskerommet. Og jeg kjente det tok de siste kreftene rett ut av meg. Samtidig, jeg satt å skrev på et innlegg som handler om at vi møter åndelig motstand og at noen ganger bare raser det inn på alle kanter og bauger, så jeg måtte jo smile og riste litt på hodet av det hele også.

Hele episoden satt meg i en posisjon der jeg måtte velge hva jeg ville tenke og gjøre. Ville jeg la alt som hadde skjedd overmanne meg og trykke meg ned, eller ville jeg vende meg til Gud med det? Ville jeg la tankene få fortsette runddansen inni hodet mitt eller ville jeg legge «alle mine bekymringer på Herren»?

Når ting kommer mot oss er vi raske til å finne ut at vi ikke kan klare dette og det fører oss inn i en negativ tankespiral. Vi begynner også ubevisst å tvile på Gud fordi vi ser på oss selv. Tanken «jeg vet ikke hvordan Gud skal klare dette»? er ikke fremmed og det er nettopp den tanken jeg jobbet med i forhold til det nevnte innlegg. Vi glemmer å sette ting i riktig sammenheng og dermed setter vi oss selv opp for fall og tap av kampen vi er havnet i. Fokuset vårt ligger på egen maktesløshet i forhold til situasjonen som er foran oss og ikke på Gud. Bare tenk på Israelsfolket da de stod foran vannet med den egyptiske hæren bak seg, frustrasjon, frykt og maktesløshet hadde frie tøyler. Men det er en mann der som har fokuset sitt på rett plass, Moses, og gjennom ham får folket høre at Gud vil redde dem, Gud vil gripe inn. Vi vet han gjør og at folket går tørrskodd over til andre siden mens fienden drukner. Gud viser seg mektig, nådig og trofast, en hjelper i nøden og en frelser fra fare.

Spørsmålet vi stiller oss når det blir for mye er oftest et utsagn som bunner i tvil og manglende tillit.
Jeg vet ikke hvordan Gud skal klare det?
Det oser liksom ikke av tillit og tro av de ordene, gjør det? Men det er fordi vi har valgt å se på egen tilkortkommenhet og utfordringen foran oss i stede for å løfte blikket og feste det på Jesus. Den riktige måten er å velge å stole på Gud og legge ting i Hans hånd. Bare merk forskjellen:
Jeg vet ikke hvordan. Gud skal gjøre det!
De samme ord, men to helt forskjellige ting.

Når ting kommer rasende inn i våres liv og overvelder oss har vi lett for å se på egne manglende muligheter til å løse det hele og det setter oss i en posisjon der vi glemmer hvem som kjemper for oss. Vi trenger å minne oss selv om at Gud er på vår side, at han kjemper for oss og at han er mektig til å ta oss igjennom alt som møter oss som mer enn overvinnere. Vi må velge å tro Gud og vi må velge tillit til hans løfter. Gud vil aldri svikte eller forlate oss og han vil hjelpe. Når hva vi møter brukes som redskap til å dra oss nærmere Gud og til å forny vårt løfte om å stole på ham i og gjennom alle ting, så vil den motstand og de umuligheter vi møter ikke kunne røre oss, de vil kun gi vår tro større kraft å sveve på.

Husker vi at det er Gud som skal klare det kan vi med sang og pris i våre hjerter gå tørrskodd gjennom de vann som prøver å dra oss under, mens fienden drukner. Gud er mektig til å hjelpe oss alltid, stol på HERREN.

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s