Jeg har gått og tenkt på det med kilder av velsignelser, eller rettere sagt, jeg har tenkt på det som små bekker. Noen ganger opplever vi at vi får bekker av liv, glede og velsignelser inn i våre liv- og de er kilder som vi kan trekke opp av og glede oss over. Om det er at ting plutselig løsner og går godt eller om det er fordi vi opplever en spesiell nådestid i tjeneste eller liv, det er tider i livet som vi opplever som gode og rike. Ting «flyter» og det er godt å være. Godt å være oss, godt i livet, godt i forhold til Gud, mennesker og livet generelt.

Og selvsagt vil vi at det skal fortsette slik livet ut, men som de fleste av oss har erfart så gjør det ikke det. Den bekken med velsignelser inn i våre liv tørker plutselig opp og etterlater oss med skuffelse og frustrasjon, hvorfor forsvant den? Hvor ble den av? Hvordan kan jeg få den tilbake?

Jeg tror Gud gir oss med slike bekker av liv og velsignelser, men jeg tror også at han lar dem tørke opp etter ei stund for å gi oss en påminnelse om at Han er den egentlige kilden. Når den sildrende bekken tørker opp har vi lite annet valg enn å igjen vende oss til Gud og søke ham. Søke den levende kilden, søke ham som gav velsignelsen og livet, søke Gud for å la hans nærvær og nåde være det vann som stiller vår sjels tørst og som bringer liv og styrke til våre sjeler.

Slike bekker av liv og glede kan få oss til å glemme den virkelige kilden, og derfor tror jeg at når de tørker opp så er det en påminnelse til oss om at Gud er den virkelige kilde vi skal søke og øse fra.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. (Jes.55,1-2)

Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder. (Jes.12,3)