I morges kjente jeg at det var litt nok. Jeg gikk hjemme og ventet på at det ble tiden for å reise ned på legevakta- igjen… Og akkurat da kom både oppgitthet og litt uro. Der og da var det mer enn jeg kunne bære og bekymringene begynte å melde seg. Jeg sukker; Gud, akkurat nå er jeg både urolig og litt oppgitt, men jeg vet at Du har kontrollen og at alle ting vil virke etter din gode vilje og plan. Men hjelp meg, jeg trenger styrke og fred… Jeg fortsetter å snakke til Gud, men like mye som å si hvordan jeg har det så minner jeg også meg selv på i bønn hvordan Gud er.

For noen dager siden så satt jeg og skrev noen notater som er til senere anledning, og en av tingene jeg er innom er falsk bønn. Det er ikke alt som kalles bønn i dag som stemmer med hva bibelen sier er bønn- blant annet proklamering slik det foregår i enkelte miljøer. Hva jeg nå skal skrive kjenner jeg litt uro for å skrive fordi jeg ikke vil noen skal føle seg brukt eller tråkket på tærne, men jeg skrev også at en av de ting som holder oss borte fra å be er tanken om at Gud vet (og dette er ikke rettet direkte mot noen av dere, jeg har selv latt meg «lure» av den tanken mange ganger). Og dette er sant, Gud vet hvordan vi har det, men likevel så oppfordres vi i Guds Ord til å ‘legge alle bekymringene på Herren, for Han har omsorg for oss’ (1.Pet.5,7). Noen ganger kan det være så mye som romsterer inni oss- og raser utenfor oss- at vi vet ikke hvor vi skal begynne. Vi vet det er ikke skjult for Gud, men samtidig så orker vi ikke dele det fordi det er tøft. Og jeg har for ofte latt være å gå til Gud i slike stunder, for hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne? Hvorfor jeg bare tenker ‘Gud vet’ i stede for å be: *Gud, du vet…’ skjønner jeg ikke selv.

Jeg ble sendt videre til sykehuset og er så glad og takknemlig for min snille og gode yngste lillebror som stilte opp som sjåfør. Jeg har fått pakket ferdig, avklart ting med yngstegutt og venter. Så kommer uroen igjen og der og da orker jeg bare ikke og sukker; Gud, du vet. Hjelp. På sykehuset henter jeg fram Bibelen og fortsetter å lese fra der jeg avsluttet i går og når jeg kommer til de siste versene i salme 5 må jeg smile og lese dem om igjen.

Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble. Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn. For du , HERRE, velsigner den rettferdige, du dekker ham med nåde som skjold». (v 12-13)

Jeg leser litt mer og når jeg putter bibelen i veska og finner hvile i en krok kan jeg ikke annet enn å smile og si: Gud, du er god og du er trofast. Tenk at jeg kan legge alt på deg og vite at du har omsorg for meg! Og jeg tenker litt på hva Guds omsorg og kjærlighet mot meg innebærer og jeg merker sjela finner ro og gleden strømmer på. Mens jeg sitter der og slapper av så hører jeg en kjent stemme og rundt hjørnet kommer en eldre dame trillende. Jeg kjente igjen stemmen fra legevakta i hjemkommunen og tror du ikke hun er her også (jeg visste hun var sendt ned). Hun styrer med veska og krykkene og jeg spør om hun skal ha hjelp? Så sier jeg at jeg kjenner henne igjen på stemmen og så er vi i prat til hun 20-30 minutter senere blir hentet. Det var en god stund, og jeg tenker så greit å kunne vise litt støtte og omsorg og samtidig glede seg over fellesskap. Vi er Guds verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger (Ef.2,10)- men det er opp til oss om vi vil være lydige og vandre i dem når mulighetene plutselig kommer.

Hjemme igjen etter å ha fått utført nytt inngrep har jeg vondt alle plasser utenom der de gjorde noe (bra satt bedøvelse det der gitt), men jeg er glad, jeg er takknemlig, jeg er bare så utrolig takknemlig til Gud for Hans godhet og trofasthet mot meg. Når vi legger våre bekymringer på Herren og minner oss selv om hva det betyr at Han har omsorg for oss, så gir det styrke, mot og håp til å stå det hele igjennom. Han er trofast. Han er god. Hans nåde er ny hver dag.