Jeg var en smule lei og veldig sliten i morgentimene der jeg gikk og ventet på at jeg skulle til legen- igjen (og til de som plutselig blir litt urolige; verkebyllen er ikke blitt verre, det blir bare ikke helt bra. Jeg har fått hjemmesykepleie og slipper ut to ganger dagen for skylling, veldig takknemlig for det). Jeg syntes at det var litt nok siden jeg har holdt på i over 5 uker nå og jeg merket på meg selv at tålmodigheten min var ganske tynnslitt. Heldigvis var det en av de morgenene der jeg orket å sitte å lese i Bibelen, og jeg fortsatte hvor jeg var kommet i Matteus. Jeg kommer til det kjente verset i 11.28 der Jesus inviterer alle som strever og bærer tunge byrder om å komme til ham og han lover at han skal gi dem hvile. Men det var verset som følger som ble min styrke og hjelp denne dagen. Jesus sier at vi skal ta hans åk på oss og lære av ham, for han er mild og ydmyk av hjertet og så kommer løftet; ‘så skal dere finne hvile for deres sjel’.

Der jeg satt i slitenhet, leihet, litt oppgitthet og kjente at samtidig som tålmodigheten sang på siste vers så var jeg farlig nær å hoppe ned i selvmedlidenhetens grøft og synes litt synd på meg selv for alt som har skjedd de siste ukene, både med helsa og annet. Så kommer ordene: Lær av meg! og jeg ble gående å tenke på det. Hvordan ville Jesus ha reagert om han var i en slik situasjon? Ville han synes synd på seg selv? Ville han gitt opp? Ville han lettet sitt hjerte for Far og visst at det var kraft og hjelp til å stå rakt også gjennom dette?

‘Gjør alt uten å klage’ er tanken som kommer litt senere, men siden jeg skal avgårde får jeg ikke lest sammenhengen før jeg er hjemme igjen. Tanken går til at når vi begynner å klage over hva som skjer så er det fordi vi synes synd på oss selv, vi setter oss selv i sentrum og mener at hva vi opplever er urettferdig. Og det er en balansegang her for jeg kan si jeg er sliten og lei og mene at jeg er fysisk tom for krefter, og det er greit- men hvis jeg sier det som klaging fordi det er stakkars meg, så er det ikke greit. Siden jeg merker på meg selv at jeg nærmer meg fallgrøften er det det jeg sier til Gud og ber om hjelp til. Gud, jeg vil ikke inn i selvmedlidenhet, jeg trenger hjelp, jeg trenger styrke. Takk for at alt er under din kontroll og at ingen ting skjer uten din tillatelse eller styrelse.

Hjemme igjen finner jeg versene i Filipperbrevet og jeg sitter og smiler over sammenhengen det står i. Gud er virksom i dere så dere både vil og gjør det som er etter Guds vilje (2.13). Gjør alt uten murring og misnøye (2,14), så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen (2.15) og så kommer løsningen på hvordan dette kan skje: Når dere holder fast på livets ord! (2,16a).

Ikke når vi prøver så godt vi kan eller synger så mange lovsanger som vi husker, ikke når vi tar oss sammen og prøver å være hellige og gode nok, men når vi holder fast på ordet! Jesus gav løftet om at han skulle sende Den hellige ånd og at de skulle få kraft i fra det høye, og er ikke det hva vi trenger for å kunne klare å skinne som lys i denne verden? Kraft i fra det høye, men vi må aldri glemme at Livets ord er Åndens ord, og at Guds Ånd aldri virker utenfor Skriften. Guds Ord og Guds Ånd er uløselig knyttet sammen, og derfor er det så viktig at vi fyller oss med Guds Ord. Jo mer vi tar til oss og lar det styre våre tanker og liv, jo mer vil vi likedannes Kristus og også finne styrke til å overvinne fristelser.

For det å godta selvmedlidenhet var for meg en fristelse, men Gud har lovet at når vi møter fristelser har han ordnet en utvei for oss slik at vi kan holde ut (1.Kor.10,13)- og den utveien ble for meg tanken: «Hvordan ville Jesus ha reagert?». Den tanken gav hjelp til å legge alt på Gud igjen, til å minnes om hvor allmektig, kjærlig og generøs Gud er mot oss og det ble en hjelp til å ta opp dagens kors og velge selvfornektelsens vei. Det er absolutt ikke synd på meg, for tenk hvor heldig jeg er som får være avhengig av Gud, og som i min avhengighet kan hvile i visshet om at Han alltid er trofast og god og vil gi styrke og hjelp- og skulle jeg falle, noe jeg gjør nå og da, så kan jeg så raskt jeg innser min synd, omvende meg, søke tilgivelse og vite at jeg er tilgitt.