Da jeg la meg i går kveld sukket jeg: «Gud, jeg er så sliten nå»… og plutselig slo tanken om at mange ville sagt «det må du ikke si!» ned i meg. Av grunner som for meg er uforståelig så er det mange kristne som er veldig opptatt av det som har med positiv og negativ bekjennelse å gjøre. Vi må ikke si ting som at vi har vondt eller er bekymret for hva som kommer, for da vil vi jo trekke de tingene til oss. Vi må bare si gode og positive ting og vi må tro det vil bli slik. Dette har ingen ting med bibelsk tro og livsførsel å gjøre, det er faktisk kultisk (bl.a. New Thought og Christian Science (som ikke er kristen eller vitenskapelig)). I nyere tider er det igjen fanget opp og presentert som den populære «law of attraction» og også innen kvasi-medisin som vidunderkurer mot alt mulig rart. Ikke tro på hva kroppen din forteller deg, og hvertfall ikke si hva du kjenner på og opplever. Du må selv ta kontrollen og snakke liv til deg selv, og det brukes på alle livets områder som helse, suksess, rikdom og vellykkede menneskelige forhold. Å pakke hedenskap i kristen språkdrakt gjør det ikke bibelsk.

Blant kristne brukes vers som at ‘død og liv er i tungens vold’ (ordsp.18,21) som eksempel på at man må snakket liv til seg selv og andre, men er dette forenlig med alle de salmer vi leser hvor David er helt ærlig på at livet er tøft og vanskelig og hvor han øser ut sin sorg, smerte og frustrasjon for Gud? Eller hva med Paulus når han sier at hva de møtte er mer enn de kunne klare, men at Gud er deres hjelp og støtte? (2.Kor.1:8-10)

Er det så farlig da, kan jeg nesten høre enkelte tenke, for det bringer jo bare godt med seg ved å være positiv og snakke liv, gjør det ikke? Jeg vet mange tror det er godt- og at de er oppriktige- men hva de ofte ikke er klar over er at ved å tenke slik går de fra nåde til gjerninger. De må selv tro seg til Guds velsignelser, men Guds nåde kommer alltid fritt fra Guds hånd, aldri for noe vi selv har klart. Alt fra Guds hånd er nåde, nåde, nåde- vi kan ikke gjøre oss fortjent til noe som helst fra Gud.

Om det er lite greit at folk flest skal bekjenne seg til framgang og lykke er det enda farligere og ødeleggende når det knyttes til tro og kristent liv. Det blir gitt løfter i Guds Navn som Gud selv ikke har gitt (noen som husker budet om at du skal ikke misbruke Herren din Guds Navn?) og det blir lagt fokus på den enkeltes evne til å «stå i tro» og proklamere løfter (som ikke er fra Gud eller som er forvrenging av bibelske løfter). En annen skummel ting er bakgrunnen for dette; det menes at vi som kristne har evnen til å skape ut av ingenting slik Gud har. Gud talte og det skjedde, og det kan vi også fordi vi har en hellig og ren ånd som er lik Gud (vi har ikke det altså). Det er å løfte mennesket opp til noe det ikke er og å gjøre Gud mindre enn han er. Bare Gud kan skape ut av ingenting, ikke mennesker. Og verre blir det, det menes at Gud måtte tale ord av tro for at det skulle skje og derfor vil det også skje for oss når vi taler ord av ‘tro’. Gud fjernes fra tronen og mennesker inntar hans rettmessige plass. Noe annet som er ille; når de ting mennesker tror og bekjenner for ikke skjer, så er det de selv som blir anklaget for å ikke tro nok (de har ikke sterk nok tro på egen tro) og de vil til slutt begynne å kjempe med sin frelsesvisshet og gudstro- er Gud virkelig?- ingen ting skjer jo og jeg både tror og bekjenner… (NB! Merk deg at det er ikke tro på Gud det snakkes om, men tro på egen tro.)

Positiv bekjennelse er dårlig frukt fra et råttent tre, det er ikke bibelsk og det vil aldri bli det uansett hvilke ord vi pakker det inn i. Guds Ord lærer oss at vi skal være ærlige om alt som skjer, både det gode og det vonde, vi skal forholde oss til den virkelighet vi lever i og ikke skape mentale bilder av den fantasivirkelighet vi ønsker oss. Og mens vi lever i virkeligheten skal vi vende vårt blikk til himmelen og fokusere på hvem Gud er og hva Han har gjort for oss i Jesus, vi skal legge våre byrder på Jesus og løfte bekymringer til Gud i bønn, vi skal fylle oss med Ordet fordi det er rent, gir visdom, styrke og håp, vi skal innrette våre liv etter Guds Ord og vi skal huske at en dag- når vi er hos Jesus- vil alt det som nå tynger og plager bli borte. Når vi slutter å flykte fra virkeligheten og lar Gud være Gud slik Han er, så vil vi oppleve at i det bitre er det gjemt noe søtt og at i mørket skinner stjernene skarpest.

Morgenlesningen min var de 9 første versene av salme 34, her er et lite utvalg:
Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade (v3)
Vend blikket mot ham og strål av glede, så skal dere aldri rødme av skam! (v6)
Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle trengsler (v 7)
Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham. (v 9)