La meg først klargjøre hva jeg mener med å ‘vandre i mørket’. Jeg mener ikke de som vandrer i denne verdens mørke uten å ha et frelsende forhold til Jesus, jeg snakker om sanne troende som er kommet inn i en del av livet hvor alt kjennes mørkt ut. De er ikke i dette mørket pga psykiske/fysiske sykdommer alene, men plutselig opplevde de bare at alt ble mørkt og tungt og de forstår ikke hvorfor alt er vanskelig og tungt og hvorfor Gud virker fraværende. Hva som har utløst mørket kan være mange ting, inkludert fysisk og psykisk overbelastning.
(PS. Jeg har oppdatert de to siste linjene av avsnittet da jeg følte at første utgave ble feil ved å si at det ikke var psykiske sykdommer alene jeg tenkte på, jeg er av dem som mener kristne opplever både fysiske og psykiske sykdommer og at det ikke er noe som helst galt i dette.)

Det er et mørke som driver oss til endes av oss selv raskere enn noe annet. Det går ikke mange uker før man føler at man ikke makter mer og har ingen ting å stille opp med. Tårene er enten tørket ut fordi alt kjennes tomt ut, eller de renner for den minste ting fordi man er så sliten. Man roper til Gud om hjelp, om å få oppleve at Hans lys bryter mørket og at Han kommer med visdom, trøst og nærvær. Men Gud er stille, stillere enn noen gang tidligere, og forvirring og frustrasjon begynner å ta litt overhånd. Men likevel fortsetter man, ikke fordi man har håp eller vet at det blir bedre, men fordi man vet Gud er Gud. Man klarer ikke å slippe tanken på at Gud er Herre og derfor hopper man heller ikke bare tilbake til en hverdag uten Gud. Men selv om man fortsetter å stole på at Gud er Gud og Han er med- for Han lovet jo det (men hvor er Han?)- så er det bare mørkt, tungt, tomt og stille.

I mørket kjempes en indre kamp hvor tro og tvil er motstandere. Tvilen kommer snikende med jevne mellomrom, og får noen ganger troen til å føles svak ut. Men, selv i tvil og motløshet er hva man holder fast ved nettopp sannheten om at Gud er Gud. I Jesaja 50,10 er et vers som mange ikke er klar over:

Hvem av dere frykter HERREN og hører på Hans tjeners røst,
han som vandrer i mørke og ikke har lys,
men må stole på HERRENS navn og støtte seg til sin Gud?

Verset kommer rett etter den tredje tjener-sangen (Jes. 50;4-9) og v 10 er et trøstens ord til den gudfryktige mens v 11 er en advarsel til den ugudelige (vi ser på det verset senere, men da i sammenheng som advarende ord til den troende). Nettopp det at verset kommer rett etter den 3dje tjenersangen viser oss at den Herrens tjener det snakkes om er Jesus, så det står lett forklart hvem av dere frykter Herren og hører på Jesu røst. Den som frykter Gud og opplever å plutselig måtte vandre i mørket, kan være like sikker på at slik Gud hjalp sin tjener i hans prøvelse og mørke, slik vil han hjelpe den troende som nå vandrer i mørket og må stole på Herrens Navn. Det er et mørke, og Gud kan kjennes fraværende ut, men Han er der og Han vil la alt virke sammen til det gode. Gud vil aldri svikte eller forlate sitt barn i mørket, men Han vil bruke det til å forme dem og styrke deres tro, og Han vil- når Han har fullført det verk som var planlagt for denne perioden av livet- føre dem ut i lyset igjen. Men til den dag kommer så må den som vandrer i mørket stole på Herrens Navn og støtte seg til sin Gud. Å stole på Herrens Navn innebærer mye mer enn å bare si Guds Navn og vite om det, det er å vite hvem Gud er, og det er dette- kunnskapen og kjennskapen til hvem Gud er, som vi må sette vår lit til når vi vandrer i mørket. Det å kjenne Herrens Navn skal vi gå litt mer inn på i neste innlegg, for kanskje er det nettopp manglende kunnskap om hvem Gud er som gjør at vi vakler, blir fortvilte og frustrerte…