Julesmellen har truffet kroppen og hodet mitt og jeg er ikke særlig i form. Det er forresten litt feil å kalle det julesmell, for det er en smell som kommer hver ferie som er lenger enn ti dager. Når jeg kan gå bort fra de vante rutinene og la kroppen styre mer, så siger det på. Jeg begynner å kjenne hvor dårlig jeg virkelig er fordi det er litt færre ting jeg bare må gjøre. Og det er ikke godt på noe vis, ikke i kroppen, og ikke i sjela. Når man er så utslitt at man helst vil grine og tårene triller hvis noen viser ekte omsorg, da er man forbi litt sliten.

At jula i form av pynt og lukt aldri kom fram her i huset fordi det kom så mye ekstra i ukene før jul gjør egentlig ikke så mye, for akkurat nå er jeg glad det ikke er store mengder som skal bort tjuende dag jul. Og det har gitt tid til refleksjoner av litt annen karakter enn de siste år og man har ikke vondt av det, selv om det kan være sårt. Det har også vist meg at det er mye grums igjen i meg, fordi jeg reagerer på hvordan jeg reagerer. Et enkelt eksempel; jeg fikk en gave fra noen som er ment som hjelp og omsorg, men jeg reagerer med at jeg er god nok for veldedighet, men ikke fellesskap? Jeg vet det var ment godt og gitt med omsorg, men jeg- i mitt kjød- har andre reaksjoner. Jeg er blitt minnet om at jeg fortsatt har en syndenatur å kjempe mot og at det er stort rom for at Kristus vinner skikkelse i meg.

I den tilstand og med de omstendigheter som er nå er det ganger jeg lengter litt mer etter himmelen. Den første tanken er at da slipper jeg alt dette, jeg er så sliten og lei av alt inni mellom, men tanken som følger deretter er den viktige, den beste og den som styrker. Når jeg en gang blir kledd i herlighet og blir tatt hjem til Gud, så skal jeg få se Jesus som Han er. For en fantastisk tanke! Og det er noe jeg virkelig lengter etter, å se Jesus som Han er. Å skue Ham i Hans hellighet og herlighet og å få bli bedre kjent med Ham. Tenk å få drikke inn synet av den renhet, kjærlighet, herlighet, nåde, hellighet, barmhjertighet og allmakt som vi vil få skue da! Det er himmelen for meg, ikke å først og fremst få slippe alt det vonde og tunge, men å se Jesus som Han er!

Jesus sa selv at evig liv er å kjenne Gud. Vi tenker ofte på det i forbindelse med tid og rom, men Jesus sa at det dreier seg om sant kjennskap- å virkelig oppleve og leve i nært fellesskap med Gud. Og den delen av himmelen kan vi erfare i en liten dose her på jord. Vårt fellesskap med Gud, mens vi lever her på jord, er en liten smakebit på hva vi vil omsluttes av en gang i framtiden. Vi får en del av himmelen her på jord når vi på ny får de små glimt av Guds allmakt og hellighet, av nåde og sannhet, av kjærlighet og godhet, av lys og liv, og de er olje for en såret sjel, styrke for en trett pilegrim og glede, fred og håp for et litt motløst hjerte.

Jeg fikk tilsendt Sal.23.3 av noen i går etter at jeg igjen hadde sittet med tankene over- for de har vært følgesvenner de siste par ukene. Den første linjen er «Han fornyer min sjel…» og det ble igjen slik en dyrebar påminnelse for meg. Det at Gud gir meg fred og styrke og fornyer min sjel er underbart, men det mest dyrebare- og det som best fornyer sjela mi- er å skue Herren i Han storhet, skjønnhet og herlighet. Han fornyer min sjel! Selvsagt gjennom hva Han gjør for meg, men enda mer for den Han er.