Det er tider der vi må holde fast på hva vi vet om Gud for å komme igjennom. Dager, uker og måneder der man merker lite til at Gud er nær, og som tvinger oss til å velge: Vil vi tro at hva vi vet om Gud er sant? Vil vi tro at hva Hans Ord sier om ham er sant? Og det er tøft, virkelig tøft, spesielt når utfordringer renner inn raskere enn snøen ramler ned. Når det føles som om alt ramlet sammen og både liv og hverdag kræsjer, samtidig som man ikke merker Gud er nær, det er sårt og vanskelig.

Vi kan bli for logiske av oss og tenke at så lenge jeg vet hva jeg tror og har troen i hodet, så er alt greit. Men å kun vite om Gud er aldri nok. Og derfor lengter vi også etter de stunder og tider der vi merker at Gud er nær. Vi er skapt for fellesskap med Gud, og når vi oppdager mer av Gud, så faller vi på plass i oss selv, i vår hverdag og i den store sammenheng. Vi finner oss selv når vi blir funnet av Gud.

Tro som sitter i hodet kan være av både det gode og det vonde slag, av det riktige og av det feile slag. En tro som sier noe om Gud og oss selv som ikke samstemmer med Bibelen, er ikke god. Den fører oss bort fra fellesskap med Gud fordi vi vil ha en Gud som er annerledes enn hva Gud sier om seg selv og den kan også fører oss inn i fordømmelse fordi vi ikke oppnår alle de ting vi tror vi skal oppnå ved å tro. Tro er ikke et magisk middel for å oppnå noe, det er å kjenne Gud- og det er en kjennskap som omfatter både hodet og hjertet.

Jeg startet tidligere i høst et selvstudie av Johannesevangeliet og en av de veldig interessante ting jeg leste om (som forarbeid til selve teksten) var en gjennomgang av viktige ord i evangeliet. Ordet «kjenne» var et av dem, og det ble gått inn på at de gjaldt ikke bare å vite om Gud (at det finnes en Gud) men å anerkjenne Gud som Gud. Å kjenne Gud er å anerkjenne ham som Gud, og samtidig er det å kjenne ham i både hodet og hjertet. Israelsfolkets historie er blant annet en historie om mennesker som mener at de kjenner Gud, men som ved sine liv viser at de anerkjenner ham ikke som Gud. De snakker bra og lever dårlig. De sier de følger Herren, men dyrker andre guder i skjul. De sier de stoler på Gud, men går i egen kraft. De er opplært til å ha kunnskap om Gud, men kjennskap i hjertet har de ikke, og derfor kan de heller ikke anerkjenne ham som Gud- selv om de tror de gjør.

Vi kan tilegne oss mye kunnskap om Gud på egen hånd, men vi kan ikke bli kjent med Gud av egen vilje og innsats, vi trenger at Gud kommer til oss og åpenbarer seg selv. Når Gud viser seg selv for oss så blir våre hjerter overbevist om at Han er Gud og at han er vår Gud. En tro som kun er hodebasert kan ikke frelse, men det kan heller ikke gode følelser. Vi trenger en gudstro som omfatter både hodet og hjertet, og vi trenger at Gud kommer til oss og ved sin Ånd åpenbarer seg for oss- og det er det vi feirer i jula. Gud kom til oss for å gjøre seg kjent og for å bli den redning vi trenger. Vi klarer ikke selv, så Han bærer hele lasset. Det mørket vi har rotet og tyllet oss inn i, kom han for å bryte. Han som er jorden skaper og opprettholder, han som er liv, kom som en liten, sårbar, avhengig menneskebaby for å bryte verdens mørket og syndens lenker slik at vi kunne komme hjem igjen. Hjem til Far, hjem til det fellesskap vi er skapt for, hjem under hans vinger, hjem til tilbedelse og beundring av Gud og hans allmakt, herlighet og hellighet.

Å kjenne Gud er ikke å kun vite om ham, det er å vite at Gud kjenner oss og har tatt bolig i våre liv. Vi kan måtte gå lange tider der det er Guds Ord og våre tidligere erfaringer som holder oss oppe og gående, men det betyr ikke at vi feiler eller er ramlet ut av nåden, kun at troen renses og lutres i ild. En dag vil vi igjen oppleve å merke det Guds nærvær som vi lengter så inderlig etter- for han som kom som lys inn i en mørk verden svikter aldri. Han som gav sin sønn for oss, er alltid trofast. Han som skapte oss vil holde oss oppe og Han som er verdt all ære og pris vet at en dag skal vi se ham som han virkelig er.

Det er tidvis tøft, og vi forandrer oss raskere enn våre omstendigheter, men Gud gjør ikke- Han er og blir den samme, trofaste, gode og rettferdige Gud som han alltid har- og vil- være. Når Gud kjennes langt borte ut, kan vi stole på hans ord. Når hjertet skriker etter opplevelsen av nærvær, kan vi holde fast på hva vi vet i hodet. Livet er ikke enkelt, men Gud er alltid god.